På grunn av israelske sikkerhetstiltak er de ulike delene av Vestbredden nå avstengt ikke bare fra Israel, men også fra hverandre. Palestinerne må ha tillatelse av israelerne for å reise fra en del av Vestbredden til en annen. Det blir til at de fleste reiser minst mulig, for slike tillatelser kan være vanskelige å få. Det er også vanskelig å frakte varer mellom de ulike delene av Vestbredden.
Et resultat er at i områder hvor det blir produsert mat, har prisene på mat gått kraftig ned, fordi man ikke får solgt maten. I byene derimot, hvor det ikke blir produsert så mye mat, har prisene økt sterkt pga. manglende forsyninger.
I begynnelsen av år 2002 var gjennomsnittlig realinntekt 30 % lavere enn den var i 1994, like før det palestinske styret ble opprettet. Antallet fattige (definert som de som har mindre enn 2 dollar pr. dag å leve for, altså 16-17 kroner per person), har vokst fra ca. 600.000 til 1,5 millioner, i en befolkning på vel 3 millioner. Det var i begynnelsen av 2002. Etter Israels aksjon i april er det anslått at tre firedeler av befolkningen lever under denne fattigdomsgrensen.
Den samlede produksjonen sank med 6-7 % i år 2000, på grunn av det dramatiske fallet da intifadaen begynte i september. I 2001 falt den 21 % til. I tillegg kommer tapet ved at over ett hundre tusen palestinere som arbeidet i Israel ikke har adgang dit lenger. – I 1999 var den samlede inntekten på ca. 45 milliarder kroner.
Ifølge rapporten fra Verdensbanken har palestinerne klart å tilpasse seg utrolig godt til den vanskelige situasjonen. Vestlige land ville ha brutt sammen under slike forhold. Tross vanskene fungerer utdanningen, helsevesenet og finansdepartementet bra, likeså de kommunale myndighetene.
Ifølge rapporten er korrupsjonen (målt etter uformell betaling til ansatte i regjeringen) vesentlig lavere i de palestinske områdene enn i de arabiske nabolandene.