1992
Det var ytre høyre som tvang Yitzak Shamir til å skrive ut nyvalg i 1992. De ville ikke godta Madrid-forhandlingene, hvor Israels innrømmelser var nokså små. (Bl. a. var palestinerne en del av den jordanske delegasjonen, Israel anerkjente dem ikke som en egen forhandlingspartner.) Resultatet ble at Arbeiderpartiet vant valget og Yossi Beilin og Shimon Peres gav Israel Oslo-avtalen, traktatfesting av at Israel skulle trekke seg ut av deler av «Erez Israel» og de første tilbaketrekningene. For å forhindre noe som, sett fra ytre høyres side, var ille, sørget de altså for at det ble noe som ble mye, mye verre.
1996
I 1996 ble Benjamin Netanyahu valgt, ikke minst takket være aktiv støtte fra bosetterne og ytre høyre. Etter noen måneder skrev han under Hebron-avtalen, som nesten var ferdigforhandlet av regjeringen Peres. Det førte til at Benny Begin gikk ut av regjeringen og at ytre høyre begynte å aktivt motarbeide Netanyahu.
Regjeringen Netanyahu fikk gjennomført ganske mye, tross vanskelige forhold. På feltet «fredsprosessen» fikk den gjennomført lite. Men det var jo i virkeligheten det Netanyahu var valgt for: Så lenge palestinerne ikke gjennomførte sin del av avtalene, skulle prosessen stå stille fra Israels side også. I mellomtida etablerte israelerne «fakta på bakken» (bosetninger) som ville styrke Israels stilling.
Wye-avtalen i oktober 1998
Netanyahu lot seg presse av president Bill Clinton til å delta i forhandlinger i USA. Med seg hadde han blant annet Ariel Sharon. Netanyahu og Sharon ble presset til å skrive under på en avtale som var i strid med det de ønsket. Men avtalen hadde også klare forpliktelser for palestinerne, og Netanyahu erklærte at han ikke ville gjennomføre Israels del av avtalene uten at palestinerne gjennomførte sin. De som kjente situasjonen, kunne ane at det ikke ville bli mye ut av det i praksis.
Tross dette valgte ytre høyre å erklære Netanyahu full krig. De erklærte at de ville velte regjeringen og motarbeide Netanyahu på alle vis. Rasjonelle folk på høyresiden advarte og sa at dette var selvmål, på samme måten som i 1992. Men de talte for døve ører.
Motarbeidet i valgkampen
Da så valget var fastsatt til mai 1999, fortsatte ytre høyre å motarbeide Netanyahu. Og i hvert fall gjorde de ingenting for å støtte ham. Mens Meretz og andre velgere på venstresida mobiliserte for Barak, manglet gløden fullstendig på høyresida. Det førte til at Baraks tilhengere i stor grad ble alene på banen. I tillegg ble det klart for velgerne at en regjering med Netanyahu som statsminister ikke kunne fungere. For med høyresida som motstandere i stedet for medspillere, ville han ikke ha flertall bak seg og ville være handlingslammet.
Dagen før
Høydepunktet i høyresidas harde arbeid for å ødelegge for egen sak, kom dagen før valget. Da var det klart at både den arabiske kandidaten og sentrumskandidaten trakk seg slik at Ehud Barak ble stående alene igjen på venstresida. Da trakk omsider også kandidaten for ytre høyre, Benny Begin seg.
Men selv ikke i en slik situasjon kunne han få seg til å oppfordre velgerne til å stemme på Netanyahu, som jo tross alt måtte være en mye «mindre dårlig» statsminister (sett fra hans side) enn Barak og hans folk. Begin sa bare at folk fikk finne ut selv hvem de burde stemme på. Med alt dette lyktes det altså ytre høyre å få Barak valgt som statsminister med stort flertall. Selv ble ytre høyre sterkt redusert og fikk fire mandater i alt.
For å hindre at Israel skulle gi fra seg noe land til palestinerne, sørget de altså med åpne øyne for å få valgt en statsminister som ønsket å gi palestinerne kontroll over mye mer enn Netanyahu ville ha godtatt, blant annet Tempelfjellet.
Og nå har de gitt Sharon samme behandling. Se artikkelen Ny lov svekker ytre høyre.