Denne gangen fikk Yossi Beilin så få stemmer at han kom på 36. plass på listen til valget 28. januar. Når meningsmålingene bare gir Arbeiderpartiet omkring 20 plasser i det neste Knesset, vil det si at hans muligheter for å komme inn i Knesset, var små.
Beilin bestemte seg da for å forlate Arbeiderpartiet og stille på listen til Meretz (Israels SV). Men siden den listen egentlig var klar på forhånd, fikk han bare en 11. plass. Det er mulig, men ikke sannsynlig, at han da kommer inn i Knesset. (Yael Dayan, datter av avdøde Moshe Dayan, står minst like langt til venstre som Beilin og kom enda lenger ned ved primærvalget. Hun byttet også parti. Hun får 12. plass hos Meretz.)
Beilin sa at den avgjørende grunnen til at han forlot Arbeiderpartiet, var at et flertall av dem som ligger an til å bli valgt i Arbeiderpartiet, støtter Ariel Sharons samlingsregjering. – Mange vil finne det rimelig at Beilin er i Meretz, for det er der han hører til politisk.
Oslo-avtalen
Beilin er 54 år gammel. Han kom inn i Knesset i 1988. Han er framfor noen andre mannen bak Oslo-avtalen. I dag er vel den vanligste oppfatningen i Israel at den var en ulykke for landet – og for palestinerne også.
I nr. 2/1997 av Midtøsten i fokus finner vi følgende: «Yossi Beilin, som var Peres’ nærmeste medarbeider, fortalte i et intervju med den israelske Ha’aretz 7.3.1997 at han selv aldri noen gang spurte seg selv hvor fredsprosessen skulle føre hen, hva fredsprosessen skulle ende med. Han snakket heller aldri noen gang verken med Rabin eller Peres om dette, og visste ikke om at de snakket sammen om det heller! Beilin sier: «Jeg ønsker å leve i en verden hvor det finnes en mulig løsning på våre eksistensielle problemer. Jeg har ikke noe bevis på at det er tilfellet. … Jeg er ganske enkelt ikke innstilt på å leve i en verden hvor ting ikke kan løses.» Så langt vårt sitat fra 1997.
Noen vil kalle det uansvarlig å bygge et lands politikk, og et lands skjebne, på hva en enkelt person er «innstilt på å godta».
Etnisk strid
Fram til Amram Mitzna vant primærvalget nå i november, var tidligere forsvarsminister Benjamin Ben-Eliezer leder for Arbeiderpartiet. Beilin hadde ført en lang og seig kamp for å få ham fjernet. Det lyktes, altså.
Ben-Eliezer er orientalsk (orientalske er jøder med bakgrunn i arabiske land). Og han selv og mange andre orientalske jøder mener at Beilin og mange andre europeiske jøder i Arbeiderpartiet ikke tåler at noen orientalske får lederstillinger i samfunnet. (Fram til 1977, så lenge Arbeiderpartiet hadde statsministeren, var de orientalske jødene – som var i flertall i Israel – praktisk talt holdt helt utenfor maktposisjoner. Det var Menahem Begin fra Likud som fikk endret på dette.) For mange orientalske jøder var det å hindre at Beilin ble valgt ikke bare et spørsmål om utenrikspolitikk, men også om kamp mot det de anser som rasisme.
Ellers er spenningen mellom europeiske og orientalske jøder i Israel sterkt redusert de senere årene. Men fremdeles kan altså slike motsetninger gjøre seg slike utslag som vi har sett her.
