Han kritiserer den israelske Winograd-rapporten, som behandler krigen mellom Israel og Hizbollah i fjor sommer. Han kritiserer at rapporten ikke tar opp det Siniora mener burde være hovedkonklusjonen: Militære aksjoner gir ikke det israelske folket sikkerhet. Den tar heller ikke opp den skaden som ble påførtLibanon under krigen (materielle skader for anslagsvis 7 milliarder dollar, over 1200 drepte (de aller fleste sivile) m.m.
Det arabiske folket («the Arab people») har også legitime sikkerhetsbehov. Israel bruker ulovlig okkupasjon, overflygninger [av kampfly], arrestasjoner, husødeleggelser, ydmykende kontrollposter, angrep og motangrep som fortsetter å øke sinnet og fortvilelsen.
«Den arabiske fredsplanen»
Sinioras hovedbudskap er: Den eneste farbare veien er gjennom «den arabiske fredsplanen«. Den ble opprinnelig framsatt av Saudi-Arabia og siden godkjent av alle arabiske stater. Den tilbyr Israel at alle de 22 arabiske statene (medlemmene av Den arabiske liga) i bytte for at Israel trekker seg tilbake til grensene fra førSeksdagerskrigen i 1967, og dermed gjøre det mulig for palestinerne å opprette en levedyktig, uavhengig stat på de 22 % de har igjen av det historiske Palestina. [Vestbredden og Gaza er ikke store områder.]
Den arabiske fredsplanen er den eneste realistiske veien som stemmer med alle resolusjonene i FNs Sikkerhetsråd og Generalforsamling som angår konflikten, skriver han. Den «sikrer rett for det palestinske folk til å vende tilbake. De arabiske statene søker ikke å slette Israel fra kartet. Vi søker snarere å oppnå slike legitime mål som en våpenhvile, sikre grener og at alle folk i regionen skal kunne leve i fred og sikkerhet.»
USAs rolle
Han oppfordrer spesielt USA til å ta ansvar for utviklingen. Fred i Midtøsten vil være en port til forsoning med den muslimske verden i disse tider med økt splittelse og radikalisme, skriver han.
Kommentarer
Så langt har vi hatt en kort og fri gjengivelse av et innlegg av statsminister Siniora i New York Times. Vi vil nå kommentere noen sentrale punkter.
«Rett til å vende tilbake»
Helt uavhengig av alt det statsminister Siniora skriver, har han gjemt midt inne i innlegget en setning som gjør alle de fine ordene som ellers står helt verdiløse for Israel: Den arabiske planen «sikrer rett til å vende tilbake for det palestinske folket» («ensures the right of return of the Palestinian people»).
Dette betyr bare en ting: Det skal ikke være noe Israel hvor jøder kan være i flertall og styre seg selv. For dersom de palestinske flyktningene fra 1948 og deres mange etterkommere skal ha noen slags «rett» til å «vende tilbake» til selve Israel, vil araberne etter kort tid komme i flertall. Da blir det inderlig uinteressant at Sinioras neste setning er: «De arabiske statene søker ikke å slette Israel fra kartet.» For det første har Israel aldri vært på deres kart (se nedenfor). Men det Israel som eventuelt ikke skal slettes, er altså et «Israel» med arabisk flertall.
I en tid hvor det foregår en omfattende etnisk rensning i Irak (med tusener av drepte), fordi ulike grupper muslimer ikke kan bo sammen, vil han altså gi jødene enveisbillett uten returmulighet tilbake til den situasjonen de levde under i århundrer: Alle steder i verden skal de være en minoritet, overlatt til flertallets vekslende «nåde».
Vi har behandlet disse spørsmålene i Med rett til landet.
Fjerne fra kartet
Statsminister Siniora har rett i at de arabiske statene ikke ønsker å fjerne Israel fra kartet. Man kan ikke fjerne noe som aldri har vært der. Ikke i noe arabisk land (heller ikke Egypt og Jordan som formelt har hatt fred med Israel i mange år) har det noen gang vært utgitt noe kart (i skolebøker, atlaser osv.) hvor det finnes et land som heter Israel. Israel kan ikke bli fjernet fra deres kart. Det har aldri vært der, unntatt på enkelte engelske kart beregnet for utlendinger.
FN-resolusjoner
Siniora skriver at den arabiske fredsplanen stemmer med alle resolusjonene i FNs Sikkerhetsråd og Generalforsamling som angår konflikten. Det tviler jeg ikke på. Resolusjoner i FNs Sikkerhetsråd er bindende (ikke alle like mye). Men resolusjoner i Generalforsamlingen er ikke bindende. Og der kan araberne få vedtatt hva som helst. Dersom Israel skulle følge alt det som er vedtatt og kan bli vedtatt i Generalforsamlingen, ville det være slutt på staten Israel i løpet av kort tid.
Okkupasjon
En rekke terror-grupper driver erklært krig mot Israel. Krigen skal bestå i selvmordsbombing, raketter mot sivile mål m.m. Hver dag forsøker noen på det.
Men nesten ingen av de utallige terrorforsøkene fra Vestbredden lykkes. Det har bare en eneste grunn: Israel gjør bruk av tiltak som det stadig blir kritisert for. Det gjelder veisperringer og kontrollposter, sikkerhetsbarrieren, arrestasjoner, beslaglegging av våpenlagre og våpenfabrikker, ødeleggelse av hus m.m.
Mange eksperter sa da den nåværende intifadaen (voldsbølgen) begynte i september 2000 at Israel ikke hadde noen mulighet for å stanse terroren. Men det har vist seg at Israels tiltak klarte dette nesten helt. Uten disse tiltakene hadde livet i Israel vært uutholdelig, og staten Israel hadde vært på vei mot undergangen.
