Da statsminister Benjamin Netanyahu offentliggjorde at fangeutvekslingsavtalen med Hamas var på plass, snakket han om «mulighetenes vindu» som gjorde at dette var siste sjanse for å få løslatt Gilad Shalit.
Fishman mener statsministeren sikter til Iran, selv om nok de fleste koblet uttalelsen sammen med den arabiske våren og omveltningene i Midtøsten.
Større sympati
Men ustabiliteten i arabiske naboland er ikke årsak til at Netanyahu var villig til å inngå kompromiss nå, argumenterer journalisten. For når Netanyahu og forsvarsminister Ehud Barak er bekymret, «handler det alltid om Iran». På grunn av den trusselen Israel står overfor fra ayatollaene i øst, og den vanskelige stillingen landet har internasjonalt, ønsket statsministeren å vise fleksibilitet.
En slik fleksibilitet vil nyansere bildet av «hauken» Netanyahu i vestlige land og skape sympati blant Israels vennenasjoner, særlig Vest-Europa, tror Fishman.
– Europeerne vil applaudere oss, og ikke mindre viktig: det vil styrke den nasjonale konsensus og statsministerens image foran den neste store utfordringen, skriver han.
Ser trussel fra Iran
Netanyahu så seg nødt til å kaste mange av sine prinsipper over bord i Shalit-saken, fordi han ønsket å konsentrere seg om en viktigere nasjonal sak av eksistensiell karakter. Hva som har skjedd med Iran den siste tiden som har gjort at statsministeren har kommet til denne konklusjonen, spekulerer ikke journalisten i.
Men slik Netanyahu ser det ville faren av å ikke gjennomføre avtalen skapt større skade, «i lys av Israels forberedelser fram mot nasjonens oppgjør med den store trusselen».
Vi kan tilføye at dersom ikke Israel hadde kommet fram til en avtale med Hamas nå, kunne det ha satt Shalits liv i fare. I alle fall dersom det er slik som Fishman tror, at Netanyahu skuer en større trussel fra Iran i nærmeste framtid. Skulle Israel havne på randen av konflikt med Teheran, kunne Iran-vennene i Hamas truet med å ta livet av den israelske soldaten.
