Tirsdag 16. september la Pillay-kommisjonen fram sin rapport for FNs menneskerettighetsråd. Dette er et bestillingsverk fra et råd som har vedtatt flere fordømmende resolusjoner mot Israel enn mot alle andre land i verden til sammen. Flertallet i rådet er autoritære stater, som begår massive brudd på menneskerettighetene uten at det blir opprettet kommisjoner.
– Rapporten konkluderer med at Israel er ansvarlig for å ikke ha forebygget folkemord, for å utføre folkemord og for å ikke straffe folkemord. Vi tar rapportens funn på dypt alvor. Vi vil studere funnene og anbefalingene i rapporten til undersøkelseskommisjonen nøye, og følge opp i vår videre politikkutforming, sier utenriksminister Espen Barth Eide. Norske medier følger opp med bred omtale, men gjengir ikke noen grundig kritikk av rapporten.
Feil og mangler ved Pillay-kommisjonens rapport
For det er ingen grunn til at Barth Eide trenger å ta rapporten alvorlig. Salo Aizenberg i UN Watch har oppsummert feil og mangler slik:
1. Manglende bevis for dolus specialis: Den spesifikke intensjonen om å ødelegge en beskyttet gruppe er den sentrale og ekstremt høye standarden i enhver folkemordssak. Kommisjonens påstand om folkemordsintensjon svikter alene på denne terskelen. Pillays baserer seg på uttalelser vridd til det ukjennelige, selektive sitater og antagelser snarere enn utvetydige bevis.
2. Hvitvasking av Hamas som en krigførende part: Rapporten anerkjenner aldri at IDF er engasjert i kamp med en anslått 30.000 mann sterk Hamas-styrke i Gaza, samt tusenvis av krigere fra andre militante grupper. En leser ville tro at krigen IDF har ført er rettet bare mot kvinner og barn, med Hamas slettet fra fortellingen. Kommisjonen gjør ingen forsøk på å analysere selve krigen, fordi i sin alternative versjon av virkeligheten finnes det ingen.
3. Taushet om Hamas’ militære infrastruktur: Det er ingen omtale av Hamas’ 17 år lange militære oppbygging i Gaza, inkludert det enorme tunnelnettverket, bygninger med feller og massiv våpenoppbygging. Ved å ignorere denne realiteten, fjerner rapporten konflikten fra sin militære kontekst og omformulerer lovlige militære mål som bevis på folkemord.
4. Sletting av Hamas’ bruk av sivil infrastruktur: Kommisjonen ignorerer Hamas’ åpent anerkjente menneskelige skjoldstrategi, inkludert bruken av moskeer, skoler, boligbygg og sykehus for å skjule tunneler og våpen. I stedet blir skader på disse stedene konsekvent fremstilt som bevisste angrep på sivile fra Israels side.
5. Ingen anerkjennelse av gisselkrisen: Rapporten utelater det faktum at Hamas tok israelske gisler og fortsetter å holde dem, sulte dem og voldta dem. Denne utelatelsen er i samsvar med den bredere slettingen av Hamas som en aktiv aktør i Gaza, og fjerner viktig kontekst fra kommisjonens fortelling.
6. Avhengighet av dødsfallsdata levert av Hamas: Til tross for Hamas’ lange historie med å overdrive sivile dødsfall og deres status som en terrororganisasjon utpekt av USA og EU, behandles tallene som fakta, mens IDF-data om drepte stridende ignoreres.
7. Sivile dødsfall forvrengt som bevis på folkemord: Rapporten presenterer sivile tap som prima facie-bevis på folkemordsintensjon snarere enn som tragiske og uunngåelige konsekvenser av bykrigføring, forverret av Hamas’ menneskelige skjoldstrategi. Rapporten siterer en rekke hendelser der sivile ble drept som forsettlige og målrettede handlinger fra Israel uten bevis.
8. Normale konsekvenser av krigstid behandlet som forbrytelser: Regelmessige og forventede konsekvenser av krigstid for sivile, som psykiske helseproblemer, vanskeligheter med å få tilgang til medisinsk behandling og fordrivelse, fremstilles som bevis på folkemord snarere enn uunngåelige utfall av urban konflikt.
9. Ødeleggelse av boligområder fremstilles som utryddelse: Storskala skader siteres som bevis på folkemord, og ignorerer at militære kamper i boligområder skaper omfattende ødeleggelser, spesielt når militære styrker har skjult seg i sivile områder.
Kommisjonen ignorerer også det åpenbare: Lidelsene til Gazas befolknings kunne blitt betydelig redusert eller til og med opphørt dersom Hamas løslot alle gisler og ga fra seg kontrollen over Gaza. Ideen om at befolkningen som opplever det påståtte folkemordet har makt til å stoppe det, men nekter å gjøre det, er uten sidestykke i historien om faktiske folkemord og avslører en bevisst blind flekk i rapporten. Denne utelatelsen speiler kommisjonens bredere utvisking av Hamas som en aktiv part i konflikten, en gruppe med handlingskraft og ansvar, og gir leserne det falske inntrykket av at all lidelse i Gaza utelukkende er Israels ansvar.
Rapporten er full av faktiske feil og påstander fremsatt uten troverdige bevis. En fullstendig katalog over disse feilene og deres rettelser ville være lengre enn selve rapporten. Denne gjendrivelsen fremhever viktige faktiske feil og betydelige utelatelser som kommisjonen støtter seg på for å underbygge sin tese om folkemord.
Les en grundig (21 siders) tilbakevisning av Pillay-kommisjonens rapport (PDF)
