- Dette er en kommentar av Zvika Klein, sjefsredaktør i Jerusalem Post. Kommentarartikkelen ble publisert på engelsk 7. januar 2026.
For elleve år siden i dag gikk to brødre inn i Charlie Hebdos kontorer i Paris og myrdet 12 personer for å ha tegnet tegneserier.
To dager senere gikk en annen bevæpnet mann, som hadde lovet troskap til Islamsk Stat, inn i et kosher-supermarked og myrdet fire jøder som kjøpte dagligvarer til sabbaten.
Vi trodde vi så en grusomhet. Vi så faktisk begynnelsen på slutten for Europa slik vi kjente det.
Dette var ikke tilfeldige voldshandlinger. De var instrukser. Dette var demonstrasjoner av hvordan terror omskriver reglene i frie samfunn uten behov for å vedta lover.
Lærdommen var lett å forstå: Publiser det vi ikke liker, og vi dreper deg. Vær synlig jødisk i det offentlige, og vi dreper deg. Når vi har gjort det et par ganger, vil frykten gjøre resten av jobben for oss.
Det er strategiens onde geni. Du trenger bare å slå til én eller to ganger før hemningen blir selvopprettholdende.
Charlie Hebdo 11 år senere: Ytringsfrihetens død i Vesten
Denne prosedyren kaller jeg «Kalashnikov-sensur». Pistolen avfyres i en nyhetsredaksjon i Paris, og eksplosjonen påvirker hvert redaksjonsmøte i London og New York. Dette fenomenet gjennomsyrer hvert universitetsklasserom i Berlin og Toronto. Det er inkludert i hver sikkerhetsbriefing i synagogen i Los Angeles og Miami.
En redaktør avviser en tegneserie-stripe uten at noen trenger å be henne om å gjøre det. En lærer hopper over et kapittel om sekularisme fordi han allerede gjør risikovurderingen i hodet sitt. En jødisk dagskole legger til et nytt lag med væpnede vakter og bygger høyere gjerder og bestemmer seg for at noen ekskursjoner ikke lenger er verdt prisen.
Terroristene trenger ikke å dukke opp igjen. Begrensningene er allerede installert og kjører stille i bakgrunnen som programvare som oppdaterer seg selv. Det er slik du vet at strategien fungerte.
I fjor, på tiårsdagen, anerkjente François Hollande, presidenten på tidspunktet for angrepene, offentlig de uuttalte problemene. Han snakket om selvsensur drevet av frykt. Han diskuterte hvordan drapene fortsetter å påvirke både hva som publiseres og hva som læres.
Når et tidligere statsoverhode innrømmer at terrorisme lykkes med å endre de frie medienes oppførsel, forteller han deg at angriperne oppnådde sitt strategiske mål. Angripernes strategiske mål var ikke å drepe 12 tegneserieskapere eller fire jøder i et supermarked. Det drepte en hel sivilisasjons tillit til dens prinsipper.
Og det var akkurat det som skjedde. Det Europa som eksisterte før januar 2015, et Europa som trodde det hadde avgjort spørsmålet om blasfemi i opplysningstiden, trodde sekularisme var en avgjort sak, og antok at jøder kunne leve åpent uten væpnede vakter i hver synagoge, det Europa begynte å dø den uken.
Denne strategien hadde blitt testet i flere tiår over hele Midtøsten og Nord-Afrika. Ytringer om religion kan være en straffbar handling i nesten alle land i regionen. Sensurens infrastruktur opererer åpent, støttet av statsmakt, sosial tvang og noen ganger mobbvold.
Pew Research fant at 18 av 20 land i regionen – 90 % – hadde blasfemilover i 2019. Tretten av disse landene gjorde det ulovlig å forlate islam. Dette forteller deg alt du trenger å vite om hvorvidt disse rettssystemene mener at folk har rett til å tenke sine egne tanker.
Freedom House rapporterte i fjor at hvert eneste land de undersøkte i Midtøsten blokkerer politisk, sosialt eller religiøst innhold på nettet. Informasjonsøkosystemet i en hel region er formet av prinsippet om at visse ideer er for farlige til å tillate, og at krenkelser kvalifiserer som en form for vold.
Statens makt, trusselen fra mobben eller kanten av et knivblad er den riktige responsen på ytringer du ikke liker.
Jihadistisk terror eksporterer ganske enkelt dette prinsippet med voldstrussel. Den søker å gjøre refleksen automatisk i samfunn som brukte århundrer på å prøve å bygge noe annerledes. Du publiserer ikke den tegneserien. Du lærer ikke bort den historien.
Du vil ikke snakke om Muhammed, islam eller religiøse årsaker til for vold. Dette er fordi du allerede har tenkt på hva som kan skje hvis du gjør det. Du har bestemt at det å utøve skjønn oppveier risikoen for å bli myrdet.
Hypercacher-angrepet gjorde det veldig tydelig at problemet er mye mer enn bare å gjøre narr av folk. Når du myrder jøder i en matbutikk, sier du at deres tilstedeværelse i det offentlige liv fortsatt ikke er godtatt.
Deres sikkerhet avhenger av i hvilken grad de er villige til å forsvinne. Et samfunn kan sakte, men sikkert, i det stille og på måter som virker ubesluttsomme, bestemme at det er lettere å imøtekomme de som truer enn å beskytte de som er truet.
Og det er nettopp det Vest-Europa har gjort i 11 år. Når man ser på det alene, gir hvert kompromiss mening. Vi vil ikke se denne animasjonen siden vi ikke vil gjøre dem sinte. Vi hopper over denne tegneserien fordi vi ikke vil provosere dem. Vi vil unngå dette emnet fordi sikkerhetskostnadene er uoverkommelige.
Vi vil stille foreslå at kanskje dette jødiske arrangementet burde være mindre offentlig fordi vi ikke kan garantere sikkerhet.
Ingen av disse beslutningene føles som overgivelse når du tar dem. Du er bare forsiktig. Bare håndterer risiko. Du innrømmer bare sannheten.
Men samlet sett utgjør de nederlag. De utgjør en sakte kollaps av prinsippene som gjorde den vestlige sivilisasjonen verdt å forsvare i utgangspunktet.
Se hva som har skjedd med europeiske byer siden 2015. Jødiske familier forlater Frankrike i rekordantall. Hele nabolag i større hovedsteder har blitt de facto forbudte soner for visse uttrykksformer. Forlag avviser manuskripter.
Museer avlyser utstillinger. Universiteter avviser foredragsholdere. Politiet forteller jødiske samfunnsledere at de ikke kan garantere beskyttelse under høytidsdagene. Synagoger ser ut som festninger. Listen fortsetter og fortsetter.
Slik ser begynnelsen på slutten ut. Det kommer ikke på en gang. Det kommer i tusen små tilpasninger. Det kommer i form av tusen stille retreater – tusen øyeblikk der du bestemmer deg for at det å opprettholde fred er viktigere enn å forsvare prinsipper.
Millioner av muslimer synes denne ideologien er frastøtende og står overfor alvorlige konsekvenser for å gi uttrykk for sine meninger. Journalister, aktivister, komikere, ateister, kvinner og LHBT-personer i muslimsk majoritetsland risikerer livet hver dag for å si ting som ville vært fullstendig hverdagslige i Brooklyn, London eller Paris.
Eks-muslimer eller reformistiske muslimer som har levd under et system som behandler tanker som en forbrytelse, er noen av de modigste forsvarerne av ytringsfrihet i verden.
Problemet er ideologien og infrastrukturen – juridisk, sosial og teologisk – som gjør det til håndhevbar politikk og bygger hele samfunn rundt prinsippet om at visse spørsmål er forbudt, visse konklusjoner avvises, og visse personer hindres i å dra.
Vestlige demokratier har svart på denne trusselen med bedre sikkerhet og strengere straffeforfølgelse. Noe som betyr noe. Noe som hjelper. Noe som redder liv. Det vi ikke har vært villige til å gjøre, er å si det viktigste: Vold kan ikke være det som definere grensene for ytringer. Vi vil ikke redigere oss selv av frykt. Retten til å fornærme, spotte og si ting som gjør folk ukomfortable, er grunnlaget for alt annet vi hevder å verdsette ved frie samfunn.
Hver gang vi ikke sier det, hver gang en redaktør dropper en sak, hver gang et museum avlyser en utstilling, og hver gang en foredragsholder blir avvist fordi sikkerhet koster for mye, stikker ekstremistene av med en seier uten å måtte skyte et nytt skudd. Vi har gjort jobben deres for dem.
Og vi ser konsekvensene utspille seg i sanntid. Europa rakner. Den sosiale kontrakten som har holdt i generasjoner er i ferd med å brytes sammen. Antagelsen om at man kunne leve fritt, snakke fritt, tilbe fritt, tegne fritt – den antagelsen er død. Og vi drepte den selv gjennom tusen tilpasninger som virket rimelige den gangen.
Sikkerhet må bli standardinfrastruktur. Sikkerhet må bli like standard og ikke-forhandlingsbart som brannutganger og byggeforskrifter. Journalister som dekker ekstremisme får beskyttelse. Jødiske institusjoner får beskyttelse. Offentlige intellektuelle under trussel får beskyttelse. Vi slutter å tvinge folk til å velge mellom sikkerhet og synlighet, som om det er et rimelig valg å pålegge borgere i et fritt land.
Vi må være direkte om hva vi forsvarer. Vi bør forsvare retten til å kritisere islam med samme strenghet som vi bruker på kristendom, jødedom eller enhver annen religion. Vi står fritt til å være frekke. Folk tror at blasfemi er en slags uttrykk som er beskyttet.
Folk og redaktører kan krangle om smak og ansvar til de er lei. Vold er alltid galt, uansett hva noen sier.
Vi må kunne holde ut. Planen for å skremme oss avhenger av at vi er lei. Vi kan miste kontrollen eller konkludere med at konflikten ikke er verdt det.
Det sterkeste svaret er et samfunn som nekter å holde kjeft. Som fortsetter å publisere, undervise, krangle og beskytte menneskene som er modige nok til å gjøre disse tingene. År etter år. Dette fortsetter til kostnaden ved å forsøke å bringe oss til taushet blir uutholdelig.
Elleve år er lang tid å bruke på å håndtere frykt i stedet for å bekjempe den. Menneskene som ble drept på Charlie Hebdo og Hypercacher ble ofre i en krig om hvorvidt frie samfunn kan forbli frie.
Spørsmålet gjenstår om journalister kan fortsette å utøve yrket sitt. Om jøder får lov til å kjøpe dagligvarer uten å beregne risikoen. Om noen av oss får leve i land der trusselen om drap ruver over enhver redaksjonell avgjørelse og enhver offentlig samling.
Vi kan bygge minnesmerker, tenne lys og resitere taler om enhet. Eller vi kan anerkjenne disse drapene for det de var: åpningssalven i Vest-Europas kollaps. Dette er en fiendtlig strategi som har vist seg å være langt mer effektiv enn vi er villige til å innrømme, som fortsetter å virke hver eneste dag, og som helt avhenger av vår vilje til å fortsette å imøtekomme den.
Vi kan bestemme oss for å slutte å la det virke. Men tiden renner ut. Og Europa slik vi kjente det er allerede borte. Spørsmålet er om resten av Vesten følger etter.
Valget er fortsatt vårt. Foreløpig.
