Vann er en vare, og skiller seg ikke grunnleggende fra olje, aluminium eller stål. Det kan selges, sendes med båt, brukes om igjen og framstilles hvis det er etterspørsel etter det. Det kan bety at prisen på vann øker betydelig. Men det betyr ikke at Israel igjen vil bli et uttørket og tørstende land.
Som John Peet hevdet nylig i Economist, har vannet vært kolossalt underpriset. Resultatet av det er ikke bare at man overser de enorme kostnadene med å samle, rense, lagre og fordele det. Det fører også til at et overforbruk av vann på feil ting, særlig innenfor avlinger som er vann-intensive.
Det gjelder ikke minst i Israel, hvor bøndene har fått en nærmest mytisk status som de mest ekte pionerene og zionistene. Bøndene får vannet subsidiert med ca. 60 %. Enorme vannmengder er sløst bort på grunn av den politisk sterke jordbrukslobbyen.
Palestinerne argumenterer med at de får for lite vann, gjennomsnittlig omtrent en firedel per person av det israelerne bruker. Dersom Sharons plan for israelsk tilbaketrekning blir gjennomført, vil mye av vannet Israel bruker i dag falle under palestinsk kontroll. Det kan gjøre Israel meget sårbart.
Men Jerusalem Post tror at hvis vann blir priset i et fritt marked, vil saken ordne seg. Husholdningene står bare for en liten del av vannforbruket. (Gjennomsnittet i OECD, dvs. de rike land, skal være 9,4 %.) Israel må investere mye i nye reservoarer som samler opp mer avrenningsvann, renser kloakk og avsalter sjøvann.
Israel har et stort avsaltingsanlegg under bygging. Men det er ennå ikke i drift.
Erfaringen fra historien viser at sivilisasjoner som er teknologisk oppegående, ikke bare har overvunnet ressursmangler, men har gjort det på en slik måte at det har økt tilgangen på ressursen. Vi trenger ikke å være bekymret, skriver Jerusalem Post.
