Islamabad-memorandumet ble undertegnet i midten av juni 2026 og avslutter foreløpig den såkalte Iran-krigen som brøt ut i slutten av februar samme år. Avtalen ble fremforhandlet med Pakistan som mekler og undertegnet av president Donald Trump og Irans president Masoud Pezeshkian 17. juni. Det er en rammeavtale på 14 punkter som slår fast en våpenhvile, gjenåpning av Hormuzstredet for sivil skipsfart, opphevelse av den amerikanske sjøblokaden av Iran og en tilbaketrekking av amerikanske styrker fra regionen. Spørsmålet om Irans atomprogram er utsatt til videre forhandlinger over en periode på 60 dager. Avtalen er offisielt presentert som en fredsavtale og ble ønsket velkommen av G7-landene. Gregg Roman er av en helt annen oppfatning.
«Et regnskap, ikke en traktat»
I 39 dager slo amerikansk og israelsk militærmakt det iranske krigsapparatet hardere enn tre tiår med «dialog» noensinne hadde maktet, skriver Roman. Sjøblokaden lammet iransk økonomi, og for første gang siden 1979 var det Vesten – ikke regimet i Teheran – som la premissene, hevder han. Nettopp da seieren bare krevde at man holdt nervene i sjakk, er USA i ferd med å undertegne alt bort, lyder kritikken. Roman ber leseren lese dokumentet ikke som en traktat, men som et regnskap: teller man hva Iran gir fra seg, ender man ifølge ham omtrent på null; teller man hva USA gir fra seg, rekker ikke fingrene til.
Irans eneste innrømmelse er ifølge Roman å «bekrefte på nytt» at landet ikke vil bygge atomvåpen – det samme løftet det har gitt i tyve år, samtidig som regimet har gjemt sentrifuger under fjell. I tillegg forplikter Iran seg til å «fortynne» deler av sitt anrikede lager på egen jord, under tilsyn av de samme inspektørene regimet tidligere har utvist og holdt ute. Det er, slik Roman ser det, hele den iranske innrømmelsen: et løfte som allerede er brutt, og en oppgave regimet selv skal føre tilsyn med.
Det USA gir fra seg
Den amerikanske kolonnen er desto lengre, mener Roman, som viser til de enkelte punktene i avtalen. Innen 30 dager skal sjøblokaden – det eneste virkemiddelet som etter hans syn faktisk tvang regimet i kne – oppheves, og amerikanske styrker trekkes ut av regionen (punkt 4). Samtlige sanksjoner bygget opp gjennom tretti år, inkludert FNs sikkerhetsrådsresolusjoner, skal oppheves (punkt 8). USA skal utstede dispensasjoner som gjør at iransk olje umiddelbart kan flyte igjen (punkt 11), og frigi frosne iranske midler til «enhver endelig mottaker» sentralbanken peker ut – noe Roman hevder i praksis betyr Den iranske revolusjonsgarden, IRGC (punkt 12). Mest oppsiktsvekkende er likevel forpliktelsen til å stille minst 300 milliarder dollar til rådighet for å gjenoppbygge det regimet man nettopp har bekjempet (punkt 7).
Her trekker Roman en historisk parallell til Romas kriger mot Kartago. Roma forsto til slutt at en sivilisatorisk rival ikke kan forvaltes i det uendelige, bare avsluttes, skriver han – men Roma valgte aldri å vinne krigen for så å skattlegge sine egne innbyggere for å gjenreise Kartagos murer og ruste opp fiendens flåte på nytt. Med punkt 7 ville USA ifølge Roman bli den første seierherren i historien som betaler krigsskadeerstatning til den tapende part og kaller det fred. «Carthago aedificanda est» – Kartago må gjenreises – er hans bitre oppsummering.
«Et svik mot det iranske folket»
Det punktet Roman mener burde avgjøre hele debatten, er likevel punkt 2, som forplikter USA til å «avstå fra å blande seg inn i Irans indre anliggender». Bak den diplomatiske innpakningen ligger ifølge Roman et løfte til ayatollaene om at USA vil slutte å stå sammen med det iranske folket: ingen støtte til dissidentene i Evin-fengselet, ingen livline til kvinnene som brente hijabene sine eller arbeiderne som stengte basarene, og ingen åpen internettilgang når regimet stenger nettet. Roman omtaler dette som den mest kyniske linjen i et kynisk dokument, og mener punktet alene er nok til å diskvalifisere avtalen.
Mener avtalen «velsigner bomben» – og er bygget for å vare
Når det gjelder atomvåpenet, avviser Roman at avtalen stanser det – tvert imot velsigner den det, hevder han. Punkt 9 lar Irans anrikingsprogram bli stående og forplikter partene bare til å «diskutere» anriking og Irans «atombehov», uten krav om demontering eller fjerning. Etter Romans vurdering er dette svakere enn atomavtalen (JCPOA) som regimet selv brøt gjennom flere år. Man stanser ikke et atomprogram ved å legitimere anrikingen som forer det, skriver han.
Roman advarer dessuten om at avtalen er utformet for å bli varig. Den endelige avtalen skal etter planen stadfestes gjennom en bindende sikkerhetsrådsresolusjon (punkt 14), som ifølge ham låser den bak russisk og kinesisk vetorett, utenfor rekkevidde for fremtidige amerikanske presidenter. En «standstill»-klausul som fryser situasjonen (punkt 10), binder samtidig USAs hender mot nytt press mens Iran bygger seg opp igjen. Dette er ikke en avtale laget for å håndheves, men for å være ugjenkallelig, hevder han.
Romans alternativ
Roman mener det finnes en annen vei: å opprettholde presset som virket, holde fast ved blokade og sanksjoner til Iran gjennomfører en etterprøvbar demontering av atomprogrammet, nekte å finansiere gjenoppbyggingen av regimet, og fremfor alt stå sammen med det iranske folket. Den varige slutten på trusselen fra Iran vil ifølge ham ikke bli undertegnet i Islamabad, men skrevet i Teheran – av iranere – den dagen regimet faller. Kommentaren avsluttes med en utvetydig oppfordring til amerikanske beslutningstakere: Ikke undertegn denne avtalen. Ikke gjenreis Kartago.









