KI gransker Store norske leksikons artikkel om 7. oktober og Gaza-krigen

MIFF mottok nylig dette spørsmålet fra en norsk akademiker:

Etter mitt syn fremstår Store norske leksikon sine nettsider om Gaza-krigen temmelig ensidige og mangelfulle, avsnittet om 7. oktober-angrepet er for eksempel svært kort, og det står ingenting om tunnelkrigføringen og konsekvensene av den. Har det vært noe forsøk på å foreslå endringer fra deres side her?

MIFF har begynt granskningen med følgende spørsmål til tre ulike KI-språkmodeller:

Analyser denne siden for objektivitet https://snl.no/Gaza-krigen_2023-
I hvor stor grad kommer israelske argumenter fram?

Sammenfatning (se svarene i sin helhet under)

Både SuperGrok, ChatGPT og Claude Ai mener leksikonartikkelen har slagside.

«Israelske synspunkter presenteres ofte gjennom en kritisk linse («hevngjerrighet», «kollektiv avstraffelse», mangel på plan), mens palestinske/Hamas-motiver (blokkade, isolasjon, Abraham-avtaler, intern maktkamp) får mer forklarende plass i bakgrunnen,» skriver SuperGrok.

«SNL-artikkelen har en tydelig kritisk slagside mot Israels krigføring, samtidig som den ikke gir israelske sikkerhetsmessige og militære begrunnelser tilsvarende plass og analytisk tyngde som den gir kritikken av disse begrunnelsene,» skriver ChatGPT.

Artikkelen «er saklig i språket, men strukturelt mer vektlagt mot kritikk av Israels krigføring enn mot en balansert framstilling av israelske sikkerhetsargumenter,» skriver Claude AI.

Hele SuperGroks svar

Artikkelen på SNL (Store norske leksikon) om Gaza-krigen 2023– er faktabasert og kronologisk strukturert, men den er ikke fullt ut objektiv. Den har en klar vektlegging av palestinske lidelser, humanitære konsekvenser og anklager mot Israel, mens israelske argumenter og sikkerhetslogikk kommer fram i begrenset grad og ofte med kritisk innramming.

snl.no

Struktur og overordnet framstillingArtikkelen starter med Hamas’ angrep 7. oktober 2023 (beskrevet som et omfattende terrorangrep/overraskelsesangrep, «operasjon Al-Aqsa-floden», med over 1200 drepte ifølge israelske kilder, 251 gisler, angrep på kibbutzer, byer, baser og festivaler, inkludert sivile skutt på nært hold). Israels svar (luftangrep, blokade, invasjon) og videre forløp (våpenhviler, kamper, humanitær situasjon, internasjonale reaksjoner, inkludert ICJ/ICC) dekkes deretter.Kilder er blant annet FN-organer (OCHA, OHCHR, UNOSAT), ICJ/ICC, Human Rights Watch, Amnesty, Haaretz og The Guardian. Dette er legitimt, men de fleste er kritiske til Israels krigføring. Hamas-tall for drepte i Gaza (via helsedepartementet) brukes mye, selv om de er omstridte (Israel bestrider dem, mens FN/WHO/israelsk etterretning har akseptert dem i varierende grad).Språket er generelt nøktern, men lastede formuleringer forekommer: «ny al-Nakba», «folkemord» (fra menneskerettighetsorganisasjoner, folkemordsforskere, FN-komité og ICJ-risiko), «kollektiv avstraffelse», «sult som våpen» og kritikk av «etnisk rensing»/«frivillig migrasjon»-planer. Israels handlinger beskrives ofte med fokus på konsekvensene (sivile døde, ødeleggelse, fordrivelse), mens Hamas’ handlinger i mindre grad kontekstualiseres med ideologi eller taktikk utover det initiale angrepet.

snl.no

Balansen i dekning

• Hamas-angrepet og israelske ofre: Relativt detaljert og klart som terrorhandling. Sivile ofre (ca. 815, inkludert 33 barn), grusomheter og sjokk i det israelske samfunnet nevnes. Dette er den delen der israelsk side får mest empatisk plass.
• Israels respons og Gaza: Langt mer plass til palestinske dødstall (over 72 000 ifølge FN/UN desember 2025, inkludert 20 000 barn), sårede, ødeleggelse (over 50 % av bygninger), fordrivelse (ca. 90 % av befolkningen), hungersnød-risiko, sykdommer, angrep på hjelpearbeidere og infrastruktur. Kritikken av manglende proporsjonalitet, mangel på exit-strategi og potensielle krigsforbrytelser er gjennomgående.
• Begge sider anklages for krigsforbrytelser (ICC-anmodninger mot Netanyahu/Gallant og Hamas-ledere; FN-undersøkelse), men folkemordsanklagene rettes primært mot Israel og presenteres med tyngde fra internasjonale organer/organisasjoner. Israelske motargumenter (f.eks. at tall inkluderer stridende, at Hamas forvrenger data, eller at operasjoner er lovlige selvforsvar) får lite plass.

Artikkelen bruker mer tekst på konsekvenser i Gaza enn på israelsk sikkerhetskontekst før 7. oktober (rakettangrep over år, Hamas’ styre siden 2007, tunneløkonomi og iransk støtte nevnes, men ikke som sentrale forsvarsargumenter).I hvor stor grad kommer israelske argumenter fram?I begrenset til moderat grad – hovedsakelig som offisielle målsettinger og interne debatter, ikke som fullt utviklet forsvarslogikk.Hva som kommer fram:

• Offisielle mål: «å knuse Hamas», frigjøre gisler og gjenopprette sikkerhet rundt Gaza. Netanyahu/sikkerhetskontroll, demilitarisering og fjerning av Hamas som styre.
• Sjokket etter 7. oktober: tillit til IDF svekket, frykt for tapt avskrekking.
• Interne israelske debatter: prioritere gisler vs. ødelegge Hamas; opposisjon vs. Netanyahu; bosetterbevægelsens mer ekstreme syn (fordrivelse); protester for våpenhvile/gisler.
• Israel hevder Hamas har kommandosentraler i sykehus/skoler (begrunnelse for angrep der).
• Noe om Hamas’ motstand (geriljakrig, bakhold) og at IDF-talsmenn selv tviler på total eliminering.

Hva som i stor grad mangler eller nedtones (vanlige israelske argumenter):

• Rett til selvforsvar under folkeretten etter et massivt terrorangrep.
• Hamas’ bruk av sivile som menneskeskjold og bevisst innbygging i sivil infrastruktur som taktikk for å maksimere palestinske ofre og internasjonal kritikk.
• Hamas’ ideologi (charter/mål om Israels ødeleggelse), avvisning av fredsprosesser, og kontinuerlige rakettangrep/terror før 7. oktober.
• Utfordringer i urban krigføring mot en aktør som ikke skiller mellom stridende/sivile, og israelske tiltak for å redusere sivile ofre (varsler, «roof knocking» etc. – sjelden nevnt).
• At høy sivil død er en tragisk men forutsigbar følge av å kjempe i tett bebyggelse mot en fiende som prioriterer propaganda.
• Langsiktig trussel: forhindre gjentakelse av 7. oktober, Hamas’ gjenoppbyggingsevne, og regional kontekst (Iran, Hizbollah).

Israelske synspunkter presenteres ofte gjennom en kritisk linse («hevngjerrighet», «kollektiv avstraffelse», mangel på plan), mens palestinske/Hamas-motiver (blokkade, isolasjon, Abraham-avtaler, intern maktkamp) får mer forklarende plass i bakgrunnen.Konklusjon om objektivitetArtikkelen er bedre enn ren polemikk – den beskriver 7. oktober klart som et terrorangrep og nevner israelske mål. Men den tipper mot et narrativ der Israels respons fremstår som den dominerende årsaken til lidelse, med tung vektlegging av humanitære konsekvenser og folkerettslige anklager mot Israel. Israelske argumenter er til stede, men sekundære, fragmenterte og sjelden utviklet med samme dybde som kritikken. Dette er typisk for mye vestlig/europeisk dekning etter hvert som krigen trakk ut, der fokus skifter fra det innledende angrepet til Gaza-situasjonen.En mer objektiv framstilling ville gitt mer systematisk plass til israelsk sikkerhetslogikk, Hamas’ taktikk/ideologi og usikkerheten rundt tall og ansvar for sivile dødsfall – uten å bagatellisere lidelsen i Gaza. SNL er et leksikon som streber etter nøytralitet, men i denne saken preges den av kildenes og den bredere norske/europeiske diskursens vinkling.

Hele ChatGPTs svar

Ja. Jeg har gått gjennom hele SNL-artikkelen, inkludert avsnittene om Hamas-angrepet, Israels krigsmål, invasjonen, informasjonskrigen, folkeretten og våpenhvileforhandlingene. Artikkelen ble sist oppdatert 29. juni 2026.

Min korte vurdering: Artikkelen er relativt balansert når det gjelder å beskrive hva som har skjedd, men den er ikke særlig balansert når det gjelder framstillingen av israelske begrunnelser og perspektiver. Israelske argumenter er med, men i hovedsak som påstander som deretter problematiseres eller tilbakevises. Det palestinske perspektivet og kritikken av Israel får vesentlig større plass.

Jeg ville derfor skilt mellom faktuell objektivitet og perspektivisk balanse.

1. Israelske argumenter kommer faktisk fram

Det er viktig å ikke overdrive skjevheten. SNL gjengir flere sentrale israelske argumenter:

• Israel sier at målet er å «knuse Hamas», frigjøre gislene og gjenopprette sikkerheten rundt Gaza.
• Netanyahu beskrives som å ville ha israelsk sikkerhetskontroll og demilitarisering av Gaza.
• SNL skriver at Israel hevdet Hamas hadde kommandosentraler ved blant annet sykehus og skoler.
• Israels påstander om at Hamas stjal eller solgte nødhjelp blir nevnt.
• Israelske myndigheters innsigelser mot dødstallene fra Gaza blir nevnt.
• Israels påstander om UNRWA og mulig Hamas-infiltrasjon omtales.
• SNL beskriver også den israelske sikkerhetsdimensjonen og sjokket etter 7. oktober. Det står eksempelvis at angrepet avdekket alvorlige hull i Israels forsvar og at mange israelere fryktet at avskrekkingen var svekket.
• Artikkelen beskriver Hamas’ angrep ganske detaljert: drap på sivile, angrep på kibbutzer, festivaldeltakere, kidnapping av 251 gisler og rakettangrep.

Så det er ikke riktig å si at SNL fortier israelske argumenter.

2. Men det er en tydelig asymmetri i hvordan argumentene behandles

Her synes jeg kritikken din har betydelig substans.

Et godt eksempel er avsnittet om israelske angrep mot sivile bygg:

«…der Israel hevdet at Hamas hadde kommandosentraler.»

Deretter går teksten videre til Hamas’ geriljakrigføring.

Det som mangler, er en tilsvarende systematisk presentasjon av Israels begrunnelse for hvorfor det mener angrepene var militært nødvendige, hvordan IDF hevder Hamas opererer fra sivile områder, og hvordan Israel tolker reglene om proporsjonalitet og distinksjon.

Det betyr ikke at SNL må akseptere Israels forklaring. Men dersom målet er en objektiv leksikonartikkel, kunne man forventet noe i retning av:

Israel hevder at Hamas bevisst opererer fra sivile områder og dermed gjør sivile tap vanskelig å unngå. Israel viser til dette som begrunnelse for angrep mot blant annet sykehus, skoler og boligområder. Kritikerne bestrider omfanget av Hamas’ militære tilstedeværelse og mener dette ikke fritar Israel fra forpliktelsene etter krigens folkerett.

Den første delen av denne balansen er relativt svak i SNL-artikkelen.

3. Ordbruken trekker også i én retning

Dette er kanskje det mest interessante hvis man analyserer objektivitet.

SNL bruker sterke begreper om Israels handlinger:

• «kollektiv avstraffelse»
• «hevn»
• «sult som et våpen»
• «etnisk rensing»
• «folkemord»
• «dødsfelle»
• «interneringsleir»
• «tortur»
• «misbruk»
• «fordrivelse»

Noen av disse presenteres korrekt som anklager eller vurderinger fra bestemte aktører, mens andre får en mer konstaterende plass i teksten.

Samtidig finnes det relativt få tilsvarende sterke formuleringer om Hamas’ strategi og ideologi utover beskrivelsen av selve 7. oktober-angrepet.

Det er en relevant forskjell.

For eksempel kunne en mer symmetrisk framstilling ha forklart Israels oppfatning av Hamas som en organisasjon som:

• ønsker å oppheve Israels eksistens,
• har en lang historie med angrep mot israelske sivile,
• bruker raketter mot israelske befolkningssentre,
• opererer fra et tett befolket område,
• bruker tunneler og sivile omgivelser som del av sin militære strategi,
• og ifølge Israel gjør dette en konvensjonell krigføring spesielt vanskelig.

Noe av dette finnes indirekte eller andre steder i SNL, men det får ikke tilsvarende plass i selve Gaza-artikkelen.

4. Interessant nok er 7. oktober-delen langt mer balansert

Her synes jeg SNL gjør en bedre jobb.

Artikkelen beskriver ikke bare at Hamas angrep Israel, men beskriver konkret:

• drap på sivile
• angrep på boliger
• drap på mennesker på musikkfestivaler
• kidnapping av 251 personer
• rakettangrep
• over 1200 drepte
• rundt 1000 palestinske krigere drept under selve angrepet, ifølge israelske tall.

Det gjør at leseren faktisk får et ganske klart bilde av hvorfor Israel oppfattet 7. oktober som et eksistensielt sikkerhetssjokk.

Men når teksten går over til Israels påfølgende krigføring, blir den langt mer opptatt av kritikken av Israel enn av den israelske begrunnelsen for krigføringen.

Det er etter min vurdering den største asymmetrien.

5. Et annet problem: kildeseleksjonen

Dette er kanskje enda viktigere enn selve ordbruken.

SNL oppgir en lang litteraturliste, men den er svært tung på FN-organer, menneskerettighetsorganisasjoner og kilder som dokumenterer israelske overgrep.

Det finnes riktignok israelske kilder – blant annet israelsk UD og Times of Israel – og SNL gjengir israelske påstander flere steder.

Men utvalget av kilder som brukes til å forklare Israels eget syn på krigen er mye mindre omfattende enn utvalget som dokumenterer kritikk av Israel.

Det er ikke nødvendigvis «partisk» i betydningen at opplysningene er feil. Men det kan skape epistemisk asymmetri:

Den ene siden blir primært presentert gjennom sine handlinger og kritikernes dokumentasjon av dem, mens den andre siden i større grad får forklare sine egne handlinger.

For et oppslagsverk er det en vesentlig forskjell.

Min samlede vurdering

Hvis jeg skulle score dette på en skala fra 0–10:

Dette er selvfølgelig min analytiske vurdering, ikke en målbar vitenskapelig objektivitetsindeks.

Det viktigste poenget

Jeg ville ikke karakterisert artikkelen som propaganda eller som direkte desinformasjon. Den inneholder mye relevant informasjon, konkrete tall, flere sider av konflikten og betydelig dokumentasjon.

Men jeg synes det er rimelig å hevde:

SNL-artikkelen har en tydelig kritisk slagside mot Israels krigføring, samtidig som den ikke gir israelske sikkerhetsmessige og militære begrunnelser tilsvarende plass og analytisk tyngde som den gir kritikken av disse begrunnelsene.

Det er altså ikke først og fremst hva SNL forteller om Israel som er problemet. Det er hva SNL lar Israel selv få forklare, og hvor grundig disse forklaringene blir behandlet.

En særlig tydelig illustrasjon er forskjellen mellom avsnittene om Israels mål og avsnittene om Israels faktiske krigføring: SNL skriver at målet er å knuse Hamas, frigjøre gisler og gjenopprette sikkerhet, men bruker langt mer plass på konsekvensene og kritikken enn på den strategiske og juridiske argumentasjonen Israel bruker for å legitimere virkemidlene.

Hvis du vil, kan jeg også gjøre en mer «forensisk» analyse av artikkelen: gå gjennom den avsnitt for avsnitt og merke hver påstand som (I) israelsk perspektiv, (P) palestinsk perspektiv, (F) nøytral/faktuell, (K) kritikk av Israel eller (K) kritikk av Hamas, og så se på om fordelingen faktisk viser en systematisk skjevhet. Det vil gi et mye sterkere grunnlag enn bare en kvalitativ vurdering.

Hele svaret til ClaudeAI

Jeg har lest gjennom hele artikkelen. Her er en analyse av objektiviteten, med fokus på spørsmålet ditt om israelske argumenter.

Generelt inntrykk

Artikkelen er skrevet av tre fagpersoner (historiker/statsviter-bakgrunn) og er strukturert kronologisk og tematisk, med henvisning til FN, ICC, ICJ og menneskerettsorganisasjoner som primære kilder for tall og vurderinger. Den er faglig og saklig i tonen, uten åpenbar retorisk brodd i selve teksten – men kildevalget og hva som får plass, skaper en slagside.

Hvor israelske argumenter faktisk kommer fram

• Bakgrunnen for 7. oktober presenteres nyansert, med flere konkurrerende forklaringer (intern Hamas-dynamikk, blokade, normalisering med araberland).
• Angrepet 7. oktober er beskrevet grundig og med tydelig empati for ofrene, inkludert israelske tall fra UD (drepte, sårede, gisler).
• Israels offisielle krigsmål («knuse Hamas», frigi gisler, sikkerhet) gjengis, og den interne israelske politiske debatten (krigskabinett, opposisjonens kritikk, bosetterbevegelsens posisjon) er faktisk ganske detaljert beskrevet.
• IDFs begrunnelser for angrep på sykehus/skoler (påstander om Hamas-kommandosentraler) nevnes.
• Israelske kilder (Haaretz, Times of Israel, israelsk UD) brukes i litteraturlisten og i teksten.

Hvor Israels perspektiv er svakere representert

• Kvantitativt domineres artikkelen av tall og vurderinger fra FN, Gazas helsedepartement, ICC, ICJ, HRW, Amnesty og B’Tselem. Litteraturlisten har kun én direkte israelsk myndighetskilde (gov.il), mot dusinvis av FN-/MR-rapporter og kritiske medieoppslag (Haaretz, +972 Magazine, Guardian).
• Folkemordsavsnittet er langt og detaljert om anklagene (COI, spesialrapportør, MR-organisasjoner, IAGS), mens Israels avvisning av folkemordsbetegnelsen knapt er nevnt – kun at Israel har bestridt dødstall, ikke selve karakteristikken.
• Ordvalg som «kollektiv avstraffelse», «hevngjerrighet», «dødsfelle», «etnisk rensing» og «konsentrasjonsleir»-referanser (i litteraturlisten) er hentet fra kritiske kilder og gjengitt uten like sterke moterargumenter fra israelsk hold.
• Israels sikkerhetsbegrunnelser for blokade/evakueringsordre nevnes kort, men får ikke samme dybde som beskrivelsen av konsekvensene.
• Bare én kilde (Israels UD) representerer et rendyrket israelsk perspektiv i litteraturlisten; resten er enten nøytrale (FN/ICJ) eller kritiske til Israel.

Konklusjon

Israelske argumenter er til stede – særlig knyttet til sikkerhetsmål, den interne politiske debatten i Israel, og offisielle tall for 7. oktober – men de får mindre plass og mindre kildetyngde enn den palestinske/humanitære siden og de folkerettslige anklagene mot Israel. Dette gjenspeiler dels den brede internasjonale kilde- og rapportfloraen om krigens humanitære konsekvenser (som er svært godt dokumentert av FN-systemet), men resultatet er en artikkel som er saklig i språket, men strukturelt mer vektlagt mot kritikk av Israels krigføring enn mot en balansert framstilling av israelske sikkerhetsargumenter.