- Se MIFFs omtale av ulike høringssvar på vår temaside om handelsforbudet og vårt høringssvar i full tekst.
Les hele høringssvaret til overrabbiner Joav Melchior under. Melchior utdypet sitt høringssvar i samtale med Conrad Myrland, daglig leder i MIFF, tirsdag 29. september. Se intervjuet på YouTube.
Høringssvar fra overrabbiner Joav Melchior
Jeg avgir dette høringssvaret som overrabbiner i Norge. Jeg er ikke jurist, men skriver som religiøs leder. Mitt anliggende er å peke på de religiøse, historiske og moralske konsekvensene dette lovforslaget kan få.
Jeg mener at lovforslaget bør avvises i sin helhet.
Det er forståelig at Norges regjering ønsker å reagere på en alvorlig utvikling: Vold, trakassering, fordrivelse og overgrep mot palestinere må fordømmes klart. Jeg tar avstand fra og fordømmer handlinger begått av ekstreme bosettere, men også ord og handlinger fra ledende politikere i Israel som bidrar til frykt, urett og avstand mellom mennesker. Slike handlinger er moralsk uakseptable og bryter med den jødiske tradisjonen slik jeg forstår den.
Men man retter ikke opp én urett ved å begå en ny.
Det grunnleggende problemet med lovforslaget er at det ikke bare uttrykker en politisk linje. Det flytter en dypt kompleks historisk, religiøs og politisk konflikt inn i norsk strafferett. Norges regjering kan mene at bestemte områder bør inngå i en framtidig palestinsk stat. Det er en politisk posisjon, og det kan være en del av et framtidig kompromiss mellom to folk som begge har rett til sikkerhet, verdighet og selvbestemmelse.
Men det er noe helt annet å gjøre en slik politisk linje til grunnlag for strafferettslige forbud mot norske borgere. Dette vil skape en grense for hva norske jøder lovlig kan støtte, kjøpe, bygge opp eller ha forbindelse med.
Jerusalem viser dette på den tydeligste og mest smertefulle måten.
Jerusalem er hjertet i jødisk historie. Jerusalem er den historiske hovedstaden for Israel og for det jødiske folk. Lag på lag av jødisk historie ligger i byen, i bønnene, i minnene, i gravene, i de hellige stedene og i det jødiske livet som vi gjennom århundrer har forsøkt å opprettholde også under vanskelige forhold.
Jøder i hele verden har gjennom generasjoner støttet det jødiske nærværet i Jerusalem. Også i perioder der få kunne bo der. Også i perioder der jødisk liv var fattig, begrenset, diskriminert og avhengig av fremmede makthaveres vilje. Jøder bodde i Jerusalem, ba i Jerusalem, ble gravlagt i Jerusalem og støttet Jerusalem, også når det var nesten umulig.
Det moderne bruddet i jødisk tilgang til Gamlebyen og de hellige stedene kom i årene 1948 til 1967, da Øst-Jerusalem lå under jordansk kontroll. I disse nitten årene ble jøder nektet adgang til Vestmuren og andre hellige steder. Synagoger ble ødelagt, gravsteder ble vanhelliget, og jødisk liv i Gamlebyen fantes ikke.
Det er derfor dypt urovekkende at dette lovforslaget i praksis kan gjøre våpenstillstandslinjen fra denne perioden til en strafferettslig grense for jødisk tilknytning. En linje som oppstod gjennom krig, og som i praksis innebar at jøder ble utestengt fra sine helligste steder, bør ikke gjøres til grunnlag for at norsk lov kan ramme jødiske forbindelser til det historiske Jerusalem.
Dette er lovforslagets grunnleggende absurditet. Det handler ikke bare om handel. Det kan gjøre jødisk tilknytning til steder i hjertet av jødisk historie strafferettslig problematisk. Det kan gjøre støtte til jødisk religiøst og sivilt liv i Jerusalem og andre historiske områder til et lovbrudd.
Selv om lovforslaget formuleres politisk og geografisk, vil det i praksis kunne skille mellom jødisk og ikke-jødisk tilknytning til de samme stedene. En forbindelse kan bli lovlig dersom den forstås som palestinsk, men straffbar dersom den forstås som jødisk eller israelsk. En rettsstat bør ikke utforme lovgivning der lovligheten av en handling i praksis kan avhenge av om forbindelsen er israelsk eller palestinsk, jødisk, kristen eller muslimsk.
Saken handler derfor ikke bare om utenrikspolitikk. Norsk strafferett kan aldri handle kun om utenrikspolitikk. Saken handler om religionsfrihet, samvittighetsfrihet og minoritetsvern. Den handler om retten til å leve i kontinuitet med sitt folks historie. Den handler også om mange ikke-jøder i Norge som av religiøse, historiske eller moralske grunner ønsker å støtte jøders rett til å vende tilbake, bo og leve trygt i sitt historiske hjemland.
Å anerkjenne den jødiske tilknytningen til Jerusalem, Hebron, Judea og Samaria avgjør ikke spørsmålet om framtidige grenser. En slik anerkjennelse avviser ikke palestinernes historie, lidelse eller rettigheter. Tvert imot. En virkelig fred forutsetter at begge folks tilknytning blir sett. Et politisk kompromiss kan bare være bærekraftig dersom det bygger på respekt for begge folks historie, ikke på delegitimering og kriminalisering av den ene partens tilhørighet.
Dersom lovforslaget vedtas i sin nåværende form, vil det være et alvorlig inngrep i norske jøders rett til å ivareta sin identitet, religionsfrihet og historiske tilknytning. Det vil også være en alvorlig belastning for forholdet mellom norske myndigheter og det jødiske folk, særlig sett i lys av den vanskelige historien den jødiske minoriteten har opplevd i Norge, både historisk og i nyere tid.
Jeg ber derfor regjeringen om ikke å fremme lovforslaget.
Norge bør arbeide for presise og målrettede tiltak mot vold, ekstremisme og konkrete overgrep. Norge bør støtte krefter på begge sider som anerkjenner den andres menneskeverd, historie og rettigheter. Men Norges regjering bør ikke bruke strafferetten på en måte som gjør jødisk tilhørighet til Jerusalem og andre historiske steder til et rettslig problem.
Det foreliggende lovforslaget bringer oss ikke nærmere fred. Det forsterker ensidighet, mistillit og polarisering. Det bør derfor avvises i sin helhet.
