Jan Benjamin Rødners tale på Krystallnatt-markeringen 9. november 2026 i MIFF Østfold. Forhåndsskrevet manus.
Det er i dag 88 år siden Krystallnatten i Nazi-Tyskland natten den 9. til 10. november 1938. Krystallnatten var hverken begynnelsen eller slutten på jødehatet i Europa, i Midtøsten eller i verden. Vi er samlet her for å markere vår avsky mot jødehatet og advare om at det i altfor lang tid har fått lov å vokse også i Norge. Vi er samlet her i vissheten om at dette ikke bare eller først og fremst dreier seg om jødene, men at det gjelder oss alle! Vårt engasjement, våre tanker og våre handlinger kan samles i to ord. I det ligger et håp, en oppfordring og et løfte: Aldri Igjen!
Jødehatet muterer og kommer i alle slags forkledninger, hva enten man kaller det antisemittisme, anti-zionisme eller anti-kolonialisme. Det bæres frem av gode hensikter, hva enten man påstår at det er for å redde verden fra krig og sult, fra undertrykking og fordrivelse eller fra barnedrap og folkemord.
Et fellestrekk for disse godhetsposørene, fredsforkjemperne og motstandere av urettferdighet er at de forfølger sine mål i ensidig tro på sin sak og med loven i hånd.
De kommer med loven i hånd! I Esters bok leser vi om hvordan Haman for 2.500 år siden sa til kong Ahasverosh: Her er et folk. Deres lover er forskjellige fra alle andre folks; de holder seg ikke efter kongens lover. Så la det bli utferdiget en lov om at de skal utryddes.
Ja, de kommer med loven i hånd. I 1814 vedtok Stortinget grunnlovens § 2: Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget.
Vi ser det i store og små spor. Efter 1905 var det vanlig med 7 års botid for å bli norsk statsborger. For min jødiske bestefar tok det 20 år. Med loven i hånd skulle jøder holdes ute.
Kosher slakt blir gjerne omtalt som rituell, altså at det følger visse ritualer. Det gjør det mystisk og fremmed. Men det er ikke rarere enn at ritualer betyr en bestemt fremgangsmåte. Poenget med den jødiske fremgangsmåten er at avlivingen av dyret skal skje så humant som mulig. På den måten har kosher slaktemetode gått foran for å sikre minimalt med lidelser for dyret.
I 1930 ble kosher slakting forbudt i Norge. I Stortingets debatt sa Bondeparti-politiker, senere statsminister, Jens Hundseid: «Vi har ingen forpliktelse til å utlevere våre husdyr til jødenes grusomheter. Vi har ikke invitert jødene hit til landet, og vi har ingen forpliktelse til å skaffe jødene dyr til deres religiøse orgier.» Formelt ble det vedtatt at det ikke er tillatt å slakte dyr uten bedøvelse. Men så kom det tilslørende juridiske knepet: Samenes slakt og vanlig jakt ble unntatt fra påbudet. Siden kosher slakting utføres uten forutgående bedøvelse, var det i praksis bare jødene som ble rammet. Så finurlig kan en antisemittisk lov bli skrevet og tilslørt og er blitt stående i våre lovbøker like til denne dag.
Krystallnatten 9.november 1938 skjedde ikke i et vakuum! Det var «bare» det foreløpige lavpunktet i Europas humanitære sammenbrudd. Som i en endeløs langsom tragedie hvor hver scene ble verre enn den forrige og bar bud om noe enda mer forferdelig.
Hitler kom til makten i Tyskland den 30. januar 1933. Allerede 1. april 1933 ble det satt i verk en nasjonal boikott av butikker drevet av jøder som begynte under slagordet «Kauft nicht bei Juden!» «Kjøp ikke fra jødene!» Det markerte opptakten til forfølgelsen og utryddelsen av seks millioner jøder.
I 1935 kom Nürenberg-lovene som skulle skvise jødene ut av det tyske samfunnet. Jødene ble fratatt deres statsborgerskap,- de ble statsløse. En forordning av 14. november 1935 fratok jødene stemmerett og muligheten til å ha offentlige verv eller embeter. Jødenes formuer ble kartlagt. Jødene ble fratatt sitt arbeide og sine forretninger. I 1938 ble menn pålagt å føye «Israel» til navnet og kvinner «Sara», slik at jødene lett kunne identifiseres. Alt sammen med loven i hånd.
Sult og trakassering i ubeskrivelig ondskap gjorde dem desperate efter å komme vekk. Verden omkring var avmålt forferdet. På initiativ fra USAs president Franklin D. Roosevelt ble det innkalt til en konferanse.
Éviankonferansen 6. – 15. juli 1938 behandlet én sak; hvordan verdens land skulle forholde seg til jøder på flukt fra Det tredje riket. Det kom representanter fra 32 stater. De gav uttrykk for sympati med de forfulgte, men viljen til å bidra til en løsning manglet.
Storbritannia motsatte seg mer innvandring til Palestinamandatet, der innvandringen allerede var strammet kraftig inn i klar motstrid med mandatet. Europa lukket grensene. USA ville ta imot en kvote på 27.230. Beskjeden til Hitler var klar: Han kunne gjøre hva han ville med jødene.
Den 30. september 1938, snaue 6 uker før Krystallnatten, kom den britiske statsministeren Neville Chamberlain tilbake til London, viftet med den såkalte München-avtalen og erklærte «Peace for our time». Det ble signalet til ytterligere press mot fredelige nabostater – og jødene.
Den 5. oktober 1938, efter påtrykk fra og avtale med blant annet Sverige og Sveits, begynte Nazi-Tyskland å stemple tyske og østerrikske jøders pass med en stor, rød «J». Da kunne landene skille mellom politiske og jødiske flyktninger. Hensikten var at jødene ikke ble regnet som politiske flyktninger og dermed ikke hadde den beskyttelsen som status som politisk flyktning ville gitt dem. Igjen en lov med en hovedregel som gjelder alle, men et unntak som gjør at det bare rammer jøder. Den norske regjeringen praktiserte også dette skillet, både i 1938 og efter krigen da jødenes tap skulle erstattes. Fortsatt med loven i hånd.
Beslagleggelsen av jødenes radioapparater i Norge startet allerede 10. mai 1940, en måned efter den tyske invasjonen den 9. april. Dette var det første systematiske og offisielle særtiltaket rettet spesifikt mot den jødiske befolkningen i Norge. Aksjonen ble gjennomført efter en befaling fra det tyske sikkerhetspolitiet til det norske politiet i Oslo og Trondheim. Det norske politiet fulgte ordre. Det ble et ledd i en prosess hvor Norge ble vant til at jødene ble utsatt for enda mer spesialbehandling. Denne gang uten loven i hånd.
Den 6. september 1941 fikk min far følgende brev signert justisminister Sverre Riisnæs: «Herr sakfører Willy Rubinstein. Ifølge Deres forklaring for Statspolitiet den 28. f.m. er De av hel jødisk avstamning. Som jøde er De uverdig til den tillit og aktelse som er påkrevet for Deres stilling. Departementet har derfor for alltid tilbakekalt deres sakførertillatelse i medhold av forordning av 23. juni d.å. § 5.».Kaldt, byråkratisk og effektivt,- med loven i hånd.
Norge innførte stempling av jødenes pass og legitimasjonskort med en stor rød «J» i januar 1942.
Den 12. mars 1942 gjeninnførte Quislings NS-regjering forbudet i Grunnlovens § 2 mot jøder i Norge. Endringen la det juridiske grunnlaget for de systematiske arrestasjonene, beslagleggelsene og deportasjonene som fulgte senere samme høst.
Den 26. oktober 1942 ble det vedtatt Lov om inndragning av jøders formue. Den bestemte at alle eiendeler som tilhørte jøder, ble statens eiendom. Dermed var scenen satt,- med loven i hånd.
Telegram til Politimesteren i Tønsberg oktober 1942: «Alle mannlige over 15 år med J i legitimasjonskort arresteres mandag 26. oktober kl. 6. Formuen beslaglegges. Verdipapirer, smykker og kontanter ransakes, bankkonti sperres og bankbokser tømmes. Alle voksne jødinner pålegges daglig meldeplikt.
Politimester Fehn i Tønsberg, rapporterte 14. november 1942: «Emil Georg Koklin ble den 26. oktober d.å. anholdt og transportert til Berg Interneringsleir. Benjamin og Julius Koklin ble anholdt av Oslo politi. Hustruen Ida Koklin og datteren Gitel Åsen er pålagt daglig meldeplikt på politikamret her. Livsforsikringspolisen og sparebeviset, som ble beslaglagt, beror her.»
Alt de eide ble beslaglagt og listeført. Et salongbord kr 40, et fag gardiner kr 5, div. kjøkkentøy kr 70. Til sammen 49 punkter verdsatt til kr 1.854 og solgt på auksjon for kr 2.002.
Mine besteforeldre Ida og Benjamin Koklin – som jeg er oppkalt efter – og mine onkler Emil Georg og Julius ble deportert med DS Donau den 26. november 1942 og myrdet i Auschwitz. Tante Gitel slapp unna med et nødskrik og flyktet til Sverige.
Et industrielt folkemord for den totale utslettingen av jødisk eksistens i Norge, ja selve minnet om dem, var i full gang.
Den andre verdenskrig gikk over. Men særbehandlingen av jøder fortsatte. Da de norske jødene skulle få tilbake det de var blitt fraranet fant byråkratiet opp det juridiske begrepet «unaturlig dødsfallsrekkefølge». Det innebar eksempelvis at dersom foreldrene var myrdet og de hadde fem barn hvorav bare en overlevde, sa den norske staten at det ene barnet bare skul-le ha «sin» femdel fordi, ved en, naturlig dødsfallsrekkefølge var det dette han/hun ville fått. Dermed gikk de øvrige fire femdeler til staten. Tilsynelatende gjaldt denne regelen alle. Men i praksis rammet den bare jødene,- med lovforståelsen i hånd.
I moderne tid – i våre dager – gjøres det gjerne litt annerledes. Det sendes politiske signaler.
Vinmonopolet. Utenriksminister Espen Barth Eide uttalte i mars 2024 at regjeringen frarådet norske bedrifter å drive handel med ulovlige israelske bosetninger på Vestbredden, og overlot til Vinmonopolet selv å vurdere om de skulle stoppe salget av vin derfra. Han understreket at bedriftene selv må bestemme hva de gjør, men sa at han selv ville la være å kjøpe vin fra Golan- og Vestbredden-områdene. Gadd vite om han noen gang har kjøpt vin derfra. Vinmonopolet besluttet derefter å stanse salget av produkter fra israelske bosetninger på Vestbredden.
Fra FN og alle slags humanitære organisasjoner og forbund kommer det en strøm av politiske signaler. Mange av dem er oppfordring til mer eller mindre omfattende boikott av Israel.
Efter at trakasseringen av Vinmonopolet hadde ført frem var turen kommet til Oljefondet med dets etikkråd som har vært utsatt for et massivt press om å tilslutte seg BDS-kampanjen som har som sitt endelige mål å utslette den jødiske staten Israel.. I disse dager er det en høring om NOU 2026: 11 «En ansvarlig, finansiell forvaltning – Etisk rammeverk for Statens pensjonsfond utland». BDS-bevegelsen har hittil greid å mobbe Oljefondet til å trekke seg ut av en rekke israelske selskaper, dog uten at noen egentlig har reagert i den norske offentligheten. Men så trakk Oljefondet seg ut av det store amerikanske selskapet Caterpillar. Da gikk alarmen. Det kunne få alvorlige konsekvenser for fondets øvrige investeringer og det var jo ikke meningen. Nu gjaldt det ikke lenger bare mobbing av Israel, men verdiene av hele Oljefondet som kom i spill. Problemet, som aldri ble sagt i klare ord, var å kunne ramme Israel gjennom Oljefondets investeringer, uten at andre verdier kom i spill. Dermed fikk vi NOUen som argumenterer for at det er helt greit å investere i aksjer i selskaper som driver med utvikling av atomvåpen fordi Norge er beskyttet av disse våpnene og noe annet ville være selvmotsigende.
Det er likevel bemerkelsesverdig at det etiske rammeverket om Oljefondet er dypt selvmotsigende, men uten at det sies noe om det. Fondet skal ikke eie aksjer i selskaper som produserer alkohol og tobakk,- det ville være uetisk om Norge tjente penger på aksjer i slike selskaper. Men samtidig håver staten årlig inn over 25 milliarder kroner på skatter og avgifter på slike varer, støttet opp med politi og tollvesen.
Selvmotsigelsene står i kø. Den største er at man ignorerer det faktum at Oljefondets investeringer skjer i annenhånds aksjemarkedet og at det derfor ikke får noen betydning for selskapene hvis aksjer det er investert i. Da Oljefondet solgte seg ut av Caterpillar ble aksjene kjøpt av noen andre som hittil har tjent 17 milliarder kroner, men uten at Caterpillar har tjent eller tapt noe som helst. Israel-mobberne trenger ikke et reelt problem å løse for å gå til angrep. Det spiller ingen rolle at deres krav fører til det motsatte av det de angivelig ønsker. Eksempelvis arbeidsløshet blant palestina-arabere eller et svakere Oljefond. For målet er å sette Israel i skammekroken, uansett den reelle virkningen av tiltakene.
I lengre tid har det israelske legemiddelfirmaet Teva vært utsatt for angrep fra Palestinakomiteen, SV og helsearbeidere. De forsøker å forhindre kjøp av deres legemidler fordi de selges også til arabere i Judea og Samaria. Det skal visstnok være brudd på folkeretten. Jeg er temmelig sikker på at Teva ville vært anklaget for brudd på menneskerettighetene dersom de ikke hadde solgt legemidler til arabere i Judea og Samaria.
Og nu har vi fått på høring regjeringens forslag til Lov om handelsforbud med israelske bosetninger i Palestina. Det hevdes at det ikke er meningen å forhindre handel med Israel innenfor våpenhvilelinjene fra 1948, som feilaktig ble betegnet som grenser. Det skal heller ikke ramme palestinere, men altså bosetningene. Det tar seg ikke ut å skrive at det er jøder som skal skvises. Derfor blir ordet jøde ikke brukt. I stedet bruker de lovteknikken fra forbudet mot kosher slakt. All handel blir først gjort forbudt, men så innføres det unntak for «legitime palestinske varer», «handlinger som har tilstrekkelig palestinsk tilknytning» og «aktiviteter med tilstrekkelig palestinsk tilknytning». Dette er en ordbruk som tilslører virkningen av lovforslaget. Det drøftes ikke hva disse begrepene betyr. Men i praksis betyr det at det er jødene som skal rammes, uten at det sies rett ut. Vil en jødiske familie som kom til Jerusalem i 1850 og bodde der hele tiden siden, bare avbrudt av Jordans folkerettsstridige okkupasjon 1948-67 ha tilstrekkelig palestinsk tilknytning? Trolig ikke. Vil en araber med familie som kom til Jerusalem som arbeidsinnvandrere i 1946 ha tilstrekkelig palestinsk tilknytning? Høyst sannsynlig.
Og det er rystende at loven legger til grunn at jøder ikke har noe å gjøre i Øst-Jerusalem med de aller helligste stedene i jødedommen.
Israels økonomi er sammenvevet med utstrakt handel internt mellom Israel, Judea og Samaria, bosetninger og arabiske byer. Det vil derfor være umulig å vite om en handel vil være forbudt. Pga uklar lovtekst, og mulighet for 3 års fengsel vil norske firmaer i stor utstrekning måtte takke nei til handel,- helt enkelt fordi de ikke kan vite om den anses å være lovlig eller ei. Dermed vil loven i praksis innebære et handelsforbud med Israel, selv om det ikke er intensjonen.
Realiteten i forslaget er et forbud som er ment å bare ramme jøder, selv om mange jøder har en lengre og sterkere tilknytning til området enn dem som lovforslaget betegner som palestinere. De vil diskriminere med loven i hånd.
Boikott mot jøder er ikke nytt. I desember 1945 vedtok Den Arabiske Liga boikott mot jødiske varer og bedrifter. Senere ble den utvidet til å omfatte Israel og internasjonale selskaper som handlet med Israel. Boikotten gjaldt direkte importforbud mot israelske varer og tjenester, svartelisting av utenlandske selskaper som drev handel eller investeringer i Israel og boikott av selskaper som handlet med andre selskaper på svartelisten. Efter hvert ble den utviklet til at bedrifter som ville selge til arabiske land måtte avgi erklæringer om at de ikke hadde jøder som eiere eller ansatte. Dette er fenomener som vi møter i dag, bl.a. i regi av FN. BDS-kampanjen, som har som mål å utslette staten Israel. Det har fått en viss offisiell norsk tilslutning bl.a. gjennom akademisk boikott og presset på Vinmonopolet og Oljefondet. Når det gjelder Oljefondet omfatter den norske politikken ikke bare direkte, men også sekundærboikott og er således potensielt svært omfattende. Lovforslaget om handelsforbud føyer seg inn i rekken av kampanjer som til syvende og sist rammer jøder.
Det kommer ovenfra og da kommer de gjerne med loven i hånd!
Grl.s § 2 kom inn ved hjelp av våre fremste jurister. De ledende i samfunnet går foran og setter tonen i samfunnsdebatten. Det er så viktig for dem at de skal fremstå som gode mennesker at de ikke tar hensyn til sammenhengen mellom den skarpe økningen av antisemittiske holdninger i Norge og de signaler som gis fra staten, herunder dette lovforslaget.
De forstår ikke kraften i deres ord og at de skarpe ordene fra regjeringen og humanitære organisasjoner blir til i et ekkokammer hvor ordene og kravene kommer tilbake mange ganger skarpere, giftigere, farligere. Det er kort vei fra «Ingen zionister i våre gater!» til «Ingen jøder i våre gater!» Da nytter det ikke med festtaler om at vi må ta vare på våre jøder og stå opp imot antisemittisme.
Det er med dette som med Oljefondets investeringer. Uansett uttalt formål vil loven ikke få noen betydning utover å stigmatisere norske jøder og gjøre det enda vanskeligere for jøder å bo i Norge. Dersom regjeringen mener noe med sin kamp mot antisemittisme i Norge må lovforslaget derfor forkastes.
Aldri igjen skal verdens jøder stå forsvarsløse når antisemittene går til angrep,- med loven i hånd. Derfor er det så viktig for meg, for dagens levende jøder, at vi har den jødiske staten Israel, at vi har et sterkt og moralsk IDF.
Aldri igjen skal jøder måtte stå med luen i hånden og måtte forklare sin egen eksis-tens. Aldri igjen skal jødene måtte skamme seg over sin nasjonale frigjøringsbeve-gelse zionismen! Aldri igjen!
