Flyktninger i Europa og i Midtøsten

I årene omkring den 2. verdenskrig var det flere flyktningestrømmer i Europa. For eksempel bodde 11 millioner etniske tyskere i områder som ble gitt til Polen og Tsjekkoslovakia etter krigen. De fikk uten omsvøp en enveisbillett ut av landet, til Tyskland, med beskjed om aldri å komme tilbake. Dette var altså etter at krigen var over.

I årene omkring den 2. verdenskrig var det flere flyktningestrømmer i Europa. For eksempel bodde 11 millioner etniske tyskere i områder som ble gitt til Polen og Tsjekkoslovakia etter krigen. De fikk uten omsvøp en enveisbillett ut av landet, til Tyskland, med beskjed om aldri å komme tilbake. Dette var altså etter at krigen var over.

På noen få år ble de fullstendig absorbert i Tyskland. De var ikke lenger flyktninger, og de forsvant fra overskriftene. Ikke noe UNRWA, ingen flyktningeleirer. De var bare tyskere som bodde i Tyskland. Dette i motsetning til palestinerne, som ble og blir holdt i flyktningeleirer med vilje, slik at Israel kan få skylden for deres dårlige skjebne.

I utgangspunktet skulle tyskerne fra Øst-Europa ha et bedre krav enn palestinerne på å vende tilbake eller få erstatning. For de ble flyktninger etter krigen, mens palestinerne ble flyktninger i en krig de selv startet og overtalte araberne til å slutte seg til. Dessuten var det en toveis flyktningestrøm i Midtøsten. Hele jødiske samfunn, flere enn de palestinske flyktningene, ble tvunget til å flykte fra sine hjem. De etterlot seg minst like mye eiendom som palestinerne etterlot i det som ble Israel.

Venstresiden og tyske flyktninger
Venstresiden i Tyskland har alltid avvist alle krav om at de tyske flyktningene skulle ha noen «rett til å vende tilbake» eller få erstatning for eiendom de måtte dra fra. Den har hevdet bestemt at alle slike krav ville innebære et forsøk på å gjenopplive sovende nasjonalistiske følelser, følelser som det er best å glemme. Selv om mange av de tyske flyktningene ikke hadde vært nazister, var det skapt en «ny virkelighet». Og den nye virkeligheten må respekteres. Alle forsøk på å «stille klokken tilbake» ville være å betrakte som en provokasjon. De som gikk inn for at de tyske flyktningene skulle ha noen slags rett i denne saken, ble kalt noe så fælt som «revansjist».

I den tyske Bundestag er det nå en enslig representant, Erika Steinbach, som hevder de tyske flyktningenes rettigheter. De få som arbeidet og arbeider for slike syn, var og er stort sett på ytterste høyre fløy. Når EU nå er utvidet til å omfatte de landene tyskerne ble jaget fra, har noen forsøkt å fremme kravet om «historisk rettferdighet» og krever erstatning. Men det blir oppfattet som dødfødt, man ønsker ikke å rote til i dette.

Venstresiden og Midtøsten
Men når det gjelder Midtøsten, er alt motsatt. De samme europeerne som så klart og prinsipielt avviser å «skru klokken tilbake», avviser at det skal være noen «rett til å vende tilbake» og til og med noen «rett til erstatning» i Europa, bruker argumentene fra ytre høyre ved å kreve at palestinerne skal kunne «vende tilbake» til steder hvor de ikke har bodd på 56 år.

Det rare er at de argumentene de selv bruker i Europa, passer minst like godt i Midtøsten. Å forsøke å «stille klokken tilbake» vil ødelegge alle sjanser for fred og forlik, og slippe løs demoner som bør forbli innelåst.

Men det ser ikke ut for at de lar seg plage av den fullstendige mangelen på logikk og sammenheng i deres oppfatning av Europa på den ene siden og Midtøsten i den andre.

Israels «fredsbevegelse»
Israels støyende, men marginale anti-zionistiske mindretall insisterer også på å bruke de samme argumentene som det tyske ytre høyre om «historisk urettferdighet» som må korrigeres, og så videre. Som nevnt er disse argumentene enda mindre gyldige i Midtøsten fordi det der var et toveis flyktninge-problem.

Men det er ikke nok for ytre venstre i Israel. Samtidig som de altså går inn for at alle palestinerne skal ha rett til å få igjen alle eiendommene sine [det betyr at jødene som bor der nå, blir hjemløse], kaller de det en «provokasjon» når jødiske flyktninger fra arabiske land forlanger erstatning for det de har mistet. [Forholdet for jøder er ikke slik i arabiske land at de føler noen trang til å «vende tilbake».]

Fornuftens tale
For noen dager siden, skriver Yemini, besøkte den tyske kansleren Gerhard Schröder Polen. Der satte han et endelig punktum for ethvert snakk om noen «rett til å vende tilbake» og «erstatning».

Forståelsen mellom palestineren Sari Nusseibeh og israeleren Ami Ayalon, som titusener av jøder og palestinere har sluttet seg til, er basert på de samme prinsippene. Hvis de hadde vært ledere av hver sitt folk, ville situasjonen vært mye bedre, mener Yemini.

Relaterte artikler:
Temasiden om flyktninger

 

Gi en gave til MIFFs arbeid for Israels sak

Med noen få klikk kan du gi med mobilen din.

Har du kommentarer til artikkelen?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

This site is protected by reCAPTCHA and the Google Privacy Policy and Terms of Service apply.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Opplever du problemer med kommentarfeltet? Send en e-post til post@miff.no for å beskrive feilen.

Facebook
Twitter
Email
WhatsApp
0

Your Cart