Einat Wilf var Knesset-medlem fra 2010 til 2013, først for Arbeiderpartiet og så for Ehud Baraks parti Uavhengighetspartiet. Tidligere har hun vært utenrikspolitisk rådgiver for Shimon Peres. Søndag besøkte hun MIFFs landsmøte i Tønsberg.
– Ikke ett eneste ja å finne
Mange israeleres forestillinger om en snarlig varig løsning på konflikten med palestinerne ble knust i løpet av de første årene på 2000-tallet, fortalte hun, og karakteriserte utviklingen som et sammenbrudd for den politiske venstresiden – som hun selv tilhørte.
– Kulminasjonen av 1990-årenes freds-eufori kom da statsminister Ehud Barak forhandlet i Camp David i år 2000. Han ga etter for alt, til og med å dele Jerusalem, for å opprette en palestinsk stat. Han gikk lenger enn noen andre hadde gått noen gang. Selv da Camp David-forhandlingene hadde brutt sammen, fortsatte han å forhandle i Taba året etter. Men ikke bare var det ingenting å oppnå – det var ikke ett eneste ”ja” å finne på den andre siden, sa Wilf.
– Og så munnet alt ut i den blodige andre intifadaen [som varte fra 2000 til 2005]. Det var terror overalt – på busser og restauranter. Jeg husker følelsen av å ikke være trygg noe sted. Stedene som ble angrepet var ukontroversielle steder som alle er enige om at tilhører staten Israel, fortsatte hun.
– Jeg begynte å spørre hva det egentlig er som skjer. Hvorfor er ikke ordet ”ja” å finne noe sted, når de har muligheten til å få den friheten og verdigheten det innebærer å ha sin egen stat? Hvis man vil ha en stat, sier man ”ja” selv om man ikke ser på alt som er tilbudt som helt perfekt.
Påstander fra palestinske ”moderate”
Hun fortalte om sine møter med moderate palestinere.
– Jeg var oppfattet som ung og lovende blant de moderate i Israel, og skulle møte unge moderate på palestinsk side. I de offisielle samtalen sa de at de aksepterer at jødene er der, og at de ønsker fred. Men utpå kveldene kom det fram utsagn som: ‘Det jødiske folket er ikke et folk, dere er bare en religion, og en religion har ikke rett på noe land.’ Jeg er en ateist. Jeg er en ivrig ateist. Jeg blir opprørt når folk tenker om jødedom bare som en religion. Ja, mange jøder er religiøse. Men å si at det bare er en religion, utelukker mange jøder. Og den påstanden er en del av den prisen det jødiske folk har vært tvunget til å betale gjennom historien – oppfatningen av at man ikke egentlig er et folk, sa hun.
En annen påstand som opprørte henne var: ”Forbindelsen deres til landet er funnet på. Den er skapt for å gi dere en grunn til å stjele vårt land.”
– Er det noen folks forbindelse til et land som er mer historisk dokumentert enn det jødiske folks forbindelse til landet Israel? Det er en fornærmelse, og det er deres påstand som er funnet på, sa Wilf.
Lette etter virkelige moderate
– Jeg var svært opprørt da jeg gikk fra slike møter. Jeg tenkte: ”Hvis dette er de moderate, er konflikten mye dypere enn jeg har trodd.” Jeg hadde tenkt inntil da at konflikten handlet om bosetninger og landområder. Men så forsto jeg at deres anerkjennelse av meg ikke var en anerkjennelse av min rett til å være i landet, men av min makt. Hva skjer da den dagen staten min ikke lenger er mektig – har jeg da ikke lenger noe krav på å få være i landet mitt? Slik begynte min reise med leting etter en palestinsk partner som ville anerkjenne at det jødiske folket har en rett til å være der – ikke en overlegen rett framfor de andre folkene, og ikke enerett, men en rett, sa Wilf.
Hun lette etter palestinere som ville si seg enige i at både det jødiske folket og palestinerne har en forbindelse til landområdet. Forbindelsen gir dem rett til å være der og for fredens skyld er det fornuftig å dele landområdet i to stater. Da får begge selvbestemmelse, men hver av statene har en minoritetsandel av det andre folket. Lenge fant hun ingen palestinere som var enige i dette. Til slutt fant hun en, som var professor ved det palestinske al-Quds universitetet.
– Han har nå fått sparken fordi han tok med seg palestinske studenter på studietur til Auschwitz, fortalte hun.
– Kjemper for ekte fred
– Det finnes noen få stemmer på palestinsk side som står opp for den samme overbevisningen som jeg har, men de må ha bemerkelsesverdig mot og integritet. Det behøver ikke jeg å ha for stå opp for det samme synet i Israel. Der er det mange som støtter en tostatsløning. Tanken er: Vi har en rett til landet, men vi bør begrense utøvelsen av den retten fordi det også er et annet folk som har forbindelse til landet. Ingen av oss skal dra noe sted, derfor må vi finne en løsning på hvordan vi kan dele landet. For fredens skyld vil det fungere best å dele oss i to stater.
Hun tror fortsatt på fred, og støtter en framtidig opprettelse av en demilitarisert palestinsk stat.
– Jeg kjemper fortsatt for fred, men i dag kjemper jeg for en virkelig, ekte fred, basert på en forståelse av at det er to folk som begge har rett til selvbestemmelse. Vi vil bare kunne ha fred når vi gjensidig anerkjenner at den andre har den samme retten, sier hun.
– En god analyse av konflikten er denne: Jødene ville ha en stat før 1948. De vil ha mest mulig av landet. Men de ville likevel ta imot det de kunne få, fordi målet var å ha en stat. Derfor sa de ja til FNs delingsforslag i 1947. Araberne vil at jødene ikke skal ha en stat, derfor sa de og sier de nei. De som vil ha en stat, sier ”ja”. Prisen palestina-araberne vil måtte betale for å få en stat, er å anerkjenne at den jødiske staten er der ved siden av dem og er kommet for å bli. Til i dag har dette vært en for høy pris å betale for dem, konkluderte hun.
Hun holdt også foredrag om den regionale utviklingen i Midtøsten. Der poengterte hun det paradoksale i at så mange utelukkende er opptatt av konflikten mellom Israel og palestinerne, når dette i realiteten er en av de minste konfliktene i en arabisk verden i oppløsning.
Samme dag hadde landsmøtet også besøk av viseambassadør Dan Poraz fra Israels ambassade i Oslo. Han ga en informativ gjennomgang av staten Israels historiske bakgrunn og de aktuelle utfordringene i øyeblikket.
Du kan se foredragene på vår YouTube-kanal. Se Wilfs første foredrag under.
