I sin bok ”The Truth about Syria” (se egen bokomtale) lister Barry Rubin opp åtte forklaringer på hvorfor forhandlinger med Assad-regimet ikke fører fram. Han mener de samme forklaringene også gjelder for Hamas, Hizbollah og Iran, selv om noen punkter nok gjelder mest for Syria.
1. De har svært store mål. De ønsker et Midtøsten uten Israel, en verden, og i hvert fall en region uten Amerika, og vil dominere området alene. Disse folkene er ikke opptatt av landbruksreform, de er uten unntak totalitære på nivå med fascisme og kommunisme.
2. De tror de vinner, at historiens bølge går i riktig retning, spesielt siden de omtolker sine nederlag til å bety seier. Hvor lang tid det tar å nå deres mål, og hvor mye det vil koste dem selv og andre har ikke konsekvens for dem. I en slik situasjon er det bedre å være tålmodig enn å inngå avtaler som er et slags forræderi, å nøye seg med noe som er mye mindre enn det de kan vinne gjennom kamp.
3. De tror fienden er svak og enkelt kan bli lurt. Syriske ledere vet at de har sluppet unna med oppførsel som ville fått naboer og stormakter til å knuse en stat hvilket som helst annet sted i verden.
4. De tjener på å være militante og på å opprettholde konflikt, og ville lide dersom det ble stabilitet og moderasjon. Man kan ikke inngå fred med en part som vet at fred vil være ødeleggende for deres interesser. Syria og Iran avviser diplomatiske løsninger som fryser eksisterende maktbalanser. Hamas og Hizbollah er revolusjonsnære grupper som søker total seier, ikke kompromiss. Hvorfor skulle de ønske å lykkes i forhandlinger dersom de forventer å oppnå noe mer med vold? Hvorfor skulle de samarbeide med USA for å få slutt på konflikter når de vet at dette, om det skulle lykkes, ville sikre økt amerikansk innflytelse i regionen?
5. Løftene til det syriske regimet har gjentatte ganger vist seg å være løgnaktige. ”Regimet til Bashar [Assad] virker ukompatibelt med sikkerhet og fred,” sa Frankrikes president Jacques Chirac. USAs utenriksminister Colin Powell trodde på Bashar, da han ble fortalt at ulovlig oljeeksport fra Irak via Syria var stanset og at terrororganisasjoners hovedkontor i Damaskus var stengt. Powell oppdaget senere at han var blitt lurt.
6. Syrerne utnytter forhandlingsprosessen. ”Assad ønsker en prosess som kan beskytte ham fra USA for en periode, en prosess han kan tjene på, men som aldri vil føre fram,” forklarer den libanesiske journalisten Michael Young. På 1990-tallet spilte Hafiz Assad med på forhandlinger med Israel med amerikanerne som mellommenn. Bare ved å true med å bryte prosessen, fikk Hafiz Assad sikret seg fordeler fra Vesten.
Nå også kan nok Bashar Assad ønske seg forhandlinger, bare verden går med på å glemme drapet på Hariri, massedrapene på syriske demonstranter, terrorstøtten og alt det andre Syria gjør.
7. Vestlige ledere kan ikke tilby Syria hva Bashar Assad ønsker uten at regionen blir mer destabilisert. Skal de igjen tvinge Libanon til å bli en syrisk koloni? Skal de innsette en regjering som Syria liker i Irak? Skal de gi Syria penger, slik at de bedre kan kjempe for sine mål? Skal de gi Golan-høydene pluss en del av israelsk territorium uten at Syria inngår full og permanent fred med Israel – noe som ville styrket Syrias posisjon til å angripe Israel i framtiden?
8. Målene til Syria, som de deler med andre radikale regimer og bevegelser, er motsatt av målene til vestlige demokratier.
