I sin bok My Promised Land (2013), undrer den venstreorienterte israelske journalisten og forfatteren Ari Shavit på hva som ville ha skjedd med ham om ikke hans oldefar helt på slutten av 1800-tallet hadde flyttet fra England til kyststripen som senere skulle bli Israel.
«Jeg liker å tenke at jeg vil være en høyt aktet litteraturekspert ved Oxford eller en produsent i BBC. Jeg kunne hatt et fint hus i Hampstead og en tak-tekket hytte i West Dorset. Mitt liv ville være mye mer avslappet og mye tryggere enn mitt israelske liv. Jeg ville hatt mer fritid til poesi og musikk. Mine barns framtid ville ikke vært under en mørk sky. Men ville jeg hatt et rikere indre liv? Ville min livserfaring vært mer meningsfull?»
Shavit svarer med befolkningstall. Omkring midten av 1800-tallet utgjorde jødene omkring 0,8 prosent av den britiske befolkningen. I tiårene som fulgte skapte jødisk talent kombinert med britisk kultur fremstående poeter, forfattere, kunstnere, musikere, vitenskapsmenn, advokater, bankmenn, entreprenører, politikere og revolusjonære. «Jødiske briter vant mer enn ett dusin Nobelpriser.»
Men dette jødiske samfunnet har i lang tid vært på rask tilbakegang. Lave fødselstall og høy andel jøder som gifter seg med ikke-jøder fører til at ikke-ortodokse jøder forsvinner. Det totale antallet jøder går også nedover. Antallet jøder nådde en topp på over 400.000 rundt 1955. Siden har det stupt til omkring 270.000 i dag.
I juli 2016 omtalte Shavits avis, Ha’aretz, en studie som viser at 26 prosent av briter som selv identifiserer seg som jøder gifter seg med ikke-jøder. Nesten alle barn (96 prosent) blir oppdratt som jøder i familier hvor begge foreldre er jødiske. Hvor kun moren er jødisk får bare 44 prosent en jødisk identitet som voksen. Er faren jødisk og moren ikke-jødisk, synker tallet helt ned til 10 prosent. Sjansen for at barn fra blandede ekteskap gifter seg med ikke-jøder er dobbelt så stor som for andre jøder. Slik vannes den jødiske identiteten raskt ut over generasjoner.
– Dersom min oldefar ikke hadde flyttet meg fra denne [Storbritannias] kyst, ville jeg selv sannsynligvis bare være halvt jødisk. Mine barn ville kanskje ikke sett på seg selv som jødiske i det hele tatt. Vårt private liv i Hamstead og Dorset ville vært bra og rolig, men det kollektivet vi tilhørte, ville ha forsvunnet rundt oss, skriver Shavit. Flere av hans britiske slektninger har ikke lenger noen jødisk tilhørighet.
I dag utgjør jødene mindre enn 0,5 prosent av den britiske befolkningen, og det til tross for at Storbritannia også har hatt jødisk tilflytning (særlig av ortodokse jøder fra Øst-Europa) de siste 150 årene. I løpet av de siste hundre årene har de fleste av Storbritannias mer sekulært orienterte veteranjøder opphørt å være jødiske.
Utviklingen er den samme i USA. I 1950 var omkring tre prosent av USAs befolkning jøder. I 1980 var det redusert til 2,4 prosent. I 2010 ble det anslått til to prosent. Dersom ikke noe radikalt skjer, kommer utviklingen til å fortsette. I USA er andelen jøder som gifter seg med ikke-jøder (58 prosent) dobbelt så høy som i Storbritannia.
– Uten noe Holocaust, uten noen pogromer og uten noen åpen antisemittisme, dreper disse [britiske] øyene oss sakte, men sikkert. Det opplyste Europa dreper oss sakte, men sikkert. Det gjør også demokratiske Amerika. Vennligsinnet vestlig sivilisasjon ødelegger ikke-ortodoks jødedom, skriver Shavit.
Slik forklarer han zionismen. Slik forklarer han at opprettelsen av Israel var nødvendig. «Det er derfor konsentrasjonen av ikke-ortodokse jøder på ett sted var avgjørende. Og det ene stedet hvor ikke-ortodokse jøder kunne bli konsentrert, var landet Israel.» Zionismen handlet for jødene om å redde seg selv.
Demografien for jøder i Israel er omvendt av demografien i den vestlige verden. I 1897 bodde omkring 50.000 jøder i det geografiske området som i dag er Israel. Siden den gang har antallet jøder i Storbritannia økt med 20 prosent, antallet jøder i USA økt med 350 prosent. Antallet jøder i Israel har økt med mer enn 10.000 prosent.
I 1897 var jødene i Palestina kun 0,4 prosent av alle verdens jøder. I 1980 var det økt til 25,6 prosent. Med dagens trender vil flertallet av verdens jøder være israelere i år 2025.
«Masseinnvandringen av jøder til landet Israel på 1900-tallet er zionismens største triumf. Det bekreftet zionistenes diagnose og ga håp til den zionistiske prognosen. Zionismens andre triumf var den høye fødselsraten til den jødiske befolkningen i Israel. I 2012 var USAs totale fødselsrate 2,06. Storbritannias var 1,9, Italias og Tysklands var 1,4. Til sammenligning var Israels fødselstall imponerende 2,65, med god margin den høyeste av alle OECD-land. Mens Europa raskt eldes, er Israel ungdommelig. Mens de ikke-ortodokse jødene i diasporaen blir eldre, så formerer og multipliserer jødene i Israel seg. Mens halvparten av europeerne er over førti år, er halvparten av israelerne under 30 år.»
Det er disse tallene som gjør Shavit takknemlig for at oldefaren var en tidlig zionist, og som gir ham optimisme for barn og barnebarns framtid i Israel.
