Tidlig morgen mandag 5. juni 1967 startet den såkalte Seksdagerskrigen. Den var en krig mellom Israel og de arabiske nabolandene Egypt, Jordan og Syria. Krigen varte i seks dager til og med 10. juni.
Selv om det var Israel som løsnet krigens første skudd, endrer det ikke på sakens kjerne, nemlig at Egypt forberedte en snarlig krig mot Israel. Seksdagerskrigen var en lovlig forsvarskrig ettersom Israel var truet med utslettelse av sine arabiske naboland.
På samme måte er det svært få som vil hevde at det var Norge som startet krigen mot Nazi-Tyskland 9. april 1940. Da var det nemlig de norske soldatene på Oscarsborg festning som først åpnet ild og senket det tyske flaggskipet «Blücher» da det kom seilende inn Oslo-fjorden.
Etter en ordre 14. mai 1967 fra president Gamal Abdel Nasser begynte Egypt mobiliseringen av nesten 100.000 soldater. De var utstyrt med 950 stridsvogner, 1100 pansrede personellkjøretøy og over 1000 artilleriskyts. 16. mai rykket den egyptiske styrken østover mot grensen til Israel gjennom Sinaihalvøya.
Samme dag krevde den egyptiske regjeringen at den flernasjonale militære styrken UNEF, som ble opprettet av FNs generalforsamling i november 1956, straks måtte trekkes ut av Sinai og Gazastripen.
UNEFs oppgave hadde vært å sikre og overvåke tilbaketrekkingen av britiske, franske og israelske militære styrker fra egyptisk territorium etter Suezkrisen. UNEF skulle også være en buffer mellom israelske og egyptiske styrker i grenseområdet mellom Egypt og Israel.
FNs generalsekretær U Thant aksepterte det egyptiske kravet og ga ordre om UNEFs tilbaketrekking uten å konsultere FNs sikkerhetsråd eller FNs generalforsamling.
I Israel ble U Thants raske aksept av det egyptiske kravet ansett for å være et brudd på erklæringer Israel hadde fått fra FN i 1957. Det var på grunn av disse garantiene at Israel hadde trukket styrkene ut av Sinai og Gaza. FNs svik mot Israel har i årene etter ført til at landet ikke vil la denne organisasjonen ivareta landets viktigste interesser.
De fleste UNEF-soldatene forlot Sinai og Gaza i løpet av mai 1967 og den siste soldaten ble trukket ut 17. juni.
22. mai stengte Egypt Tiranstredet i Rødehavet for skipsfart til og fra den israelske havnebyen Eilat. Fra før hadde Egypt stengt Suez-kanalen for skipstrafikk til og fra Israel.
Stengingen av Tiranstredet var i realiteten en krigserklæring mot Israel, ikke minst fordi 90 prosent av oljeforsyningen kom sjøveien, hovedsakelig fra Iran.
Å stenge slike ferdselsårer til sjøs blir ansett å være klare brudd på folkeretten. Israelske ledere advarte på forhånd om at en slik egyptisk handling ville bli ansett å være en grunn til å føre krig, også kalt Casus belli.
Samtidig (22. mai) erklærte Cairo Radio følgende: “Det arabiske folk er fast bestemt på å fjerne Israel fra kartet.”
Anwar Sadat – som senere ble president i Egypt – var den gang visepresident. I sin selvbiografi skrev Sadat at den egyptiske regjeringen var fullstendig klar over at disse vedtakene ville bety krig. Den egyptiske ledelsen var sikker på at de arabiske landene ville vinne krigen mot Israel.
5. juni 1967 ødela det israelske flyvåpenet størstedelen av det egyptiske flyvåpenet i et overraskende angrep. Deretter gikk israelske bakkestyrker inn i Sinai der de egyptiske soldatene var utplassert.
Krigen endte med en overlegen israelsk seier. I løpet av de seks dagene krigen varte, erobret Israel Sinaihalvøya og Gaza fra Egypt, Golanhøyden fra Syria, og Vestbredden og Øst-Jerusalem fra Jordan. 10. juni hadde Israel kontroll over tre ganger så store landområder som de hadde seks dager tidligere. Krigen førte også til at Jerusalem ble forent under israelsk kontroll og at jøder kunne besøke Vestmuren for første gang siden Jordan okkuperte den østlige delen av Jerusalem i 1948.
Like etter krigen foreslo Israel at landet ville trekke seg ut av de områdene IDF nylig hadde fått kontroll over i bytte mot en varig fred med de arabiske nabolandene. I stedet for å godta forslaget møttes lederne av de arabiske statene i Khartoum i Sudan og vedtok sine tre nei: Nei til å forhandle med Israel, nei til å anerkjenne Israel og nei til fred med Israel.
Dette er grunnen til at det i hele tatt ble aktuelt å fortsette å kontrollere Vestbredden og Gaza. Hadde araberne gått med på fred i bytte mot at Israel trakk seg ut, ville problemet vært løst allerede på 1960-tallet.
Siden 1967 har Israel gitt fra seg mesteparten av områdene de fikk kontroll over under krigen. I 1979 inngikk Egypt og Israel en fredsavtale og Sinaihalvøya ble returnert til Egypt. I 2005 trakk Israel seg ut av Gazastripen. Golanhøyden er strategisk viktig i forsvaret av landet, og Israel har annektert dette landområdet.
Selv om Israel fortsatt har kontroll over deler av Vestbredden er palestinerne i dag nærmere enn noen gang før å få sin egen stat. Palestinske ledere har imidlertid takket nei til alle forslag som kunne gitt dem en egen stat.
Seksdagerskrigen kostet 766 israelske soldater livet. Arabiske tap ble ikke offentliggjort, men var trolig mellom 10.000 og 20.000 døde.
Relaterte artikler:
Slik forklarte NRK Seksdagerskrigen på barneprogrammet Supernytt
Israel kjempet forsvarskrig i 1967
Geir Knutsen har bidratt til denne artikkelen.
