Alan Dershowitz, Harvard-professor emeritus, deltok nylig i intervju og spørsmålsrunde i Oxford Union. Her leverte den 88 år gamle juristen en sterk avvisning av anklagene om folkemord og systematiske krigsforbrytelser i Gaza.
Budskap til Dershowitz er klart: Enhver som anklager Israel for folkemord er enten løgner eller narr – inkludert årets vinner av Nobels fredspris. Han sammenlignet den israelske operasjonen med historiske allierte aksjoner som D-dagen, Churchills bybombing og Hiroshima, og understreket at folkemord krever intensjon om å utrydde en gruppe, ikke kollaterale tap i en krig mot en fiende som gjemmer seg blant sivile.
Norske myndigheter har valgt en annen vei. Utenriksminister Espen Barth Eide og regjeringen har gjentatte ganger tatt FNs undersøkelseskommisjons konklusjoner om folkemord «på dypt alvor», behandlet situasjonen som om det foreligger brudd på folkemordskonvensjonen, støttet ICJ- og ICC-prosessene mot israelske ledere, og brukt sterk språkbruk om «graverende brudd på folkeretten». Statssekretær Andreas Motzfeldt Kravik (Ap) har snakket om at situasjonen ligger «i randsonen av et folkemord». Dette er ikke nøktern juss – det er politisk moralisering som ignorerer både rettslige krav til intensjon og de faktiske tallene fra slagmarken.
Tallene som undergraver anklagene
Kjernen i Dershowitz’ argumentasjon – og det norske myndigheter systematisk overser – er forholdstallet mellom sivile og stridende som er drept i krigen. Selv hvis man tar Hamas’ egne (og sterkt omstridte) tall for gitt, ligger forholdet mellom sivile og kjempende drepte i Gaza på mellom 2:1 og 3,5:1. Israelske estimater ligger ofte lavere, rundt eller under 2:1. Dette er historisk sett blant de laveste ratioene i moderne urban krigføring mot en fiende som bevisst bruker menneskeskjold, sykehus, skoler og tette boligområder som militære baser.
Til sammenligning: NATO-operasjoner i tilsvarende urbane konflikter har typisk ligget rundt 7:1. Andre vestlige demokratier har ofte påført enda høyere andeler sivile tap når de har kjempet mot irregulære styrker i tettbygde områder. Dershowitz har gjentatte ganger påpekt at Israel, til tross for ekstremt vanskelige forhold, oppnår bedre resultater enn de fleste allierte har gjort – nettopp fordi de bruker advarsler («knock on the roof»), evakueringsordrer og presisjonsvåpen i en grad som er uten sidestykke. Å kalle dette folkemord er ikke bare juridisk feilaktig; det er en devaluering av begrepet som gjør det meningsløst.
Folkemordskonvensjonen krever spesifikk intensjon om å ødelegge en nasjonal, etnisk, rasemessig eller religiøs gruppe «som sådan». Israels erklærte mål er å ødelegge Hamas’ militære kapasitet etter massakren 7. oktober 2023 – ikke den palestinske befolkningen. Befolkningstallene i Gaza har ikke kollapset på den måten et genuint folkemord ville tilsi. Når Hamas bygger tunneler under sykehus, lagrer våpen i skoler og skyter raketter fra tettbefolkede områder, er de sivile dødsfallene en tragedie – men de er ikke bevis på genocidal intensjon. Å snu dette til anklager om folkemord er å belønne den parten som bevisst maksimerer sivile lidelser.
Norsk dobbeltmoral og rettsstatens forvitring
Norske myndigheter har vært raske til å omfavne rapporter fra FN-kommisjoner med sterkt politisert mandat, samtidig som de avviser eller bagatelliserer Hamas’ ansvar for å starte krigen og for å bruke egen befolkning som skjold. De støtter arrestordre mot israelske ledere via ICC, men har vært langt mer tilbakeholdne når det gjelder å definere 7. oktober-massakren – med dens systematiske drap, voldtekter og gisseltaking – som folkemord eller forbrytelse mot menneskeheten. Dette er ikke konsistent folkerett; det er selektiv moralisme.
Dershowitz’ poeng i Oxford er spesielt relevant her: Når demokratier kjemper mot terrorgrupper som opererer uten uniformer og uten respekt for distinksjonsprinsippet, blir proporsjonalitetsvurderingen kompleks. Israel har ikke brutt dette prinsippet i den forstand at de systematisk angriper sivile for sivile. Feil skjer, overreaksjoner skjer, og hver uskyldig død er en tragedie. Men å fremstille dette som «folkemord» og «krigsforbrytelser» på linje med historiske utryddelseskampanjer er en juridisk og moralsk forvrengning.
Norske myndigheter burde lytte til erfarne jurister som Dershowitz i stedet for å la FN-rapporter med forhåndsdefinerte konklusjoner diktere utenrikspolitikken. Å anklage en demokratisk alliert for folkemord mens man ser bort fra tallene – 2–3,5:1 mot NATOs 7:1 – er ikke humanisme. Det er en form for politisk teater som svekker både folkeretten og Norges troverdighet. Krigen i Gaza er brutal, men den er ikke et folkemord. Å late som noe annet er å gjøre begrepet tomt – og det er den virkelige skandalen.
–
Artikkelen er skrevet av en anonym bidragsyter, og redigert og kontrollert av MIFF før publisering.
