Dershowitz er en fremtredende jurist som ble professor ved Harvard bare 28 år gammel i 1967. Samme år hadde han en rolle da FN-resolusjon 242 ble formulert.
I en artikkel i Jerusalem Post 10. juli presenterer Dershowitz tre myter, som han deretter plukker fra hverandre én etter én.
Myte 1: Den viktigste årsaken til konflikten mellom Israel og palestinerne er okkupasjonen av Vestbredden og Israels bosettingspolitikk.
Dershowitz, som selv ikke støtter dagens bosetningspolitikk og håper på en fredsavtale mellom Israel og palestinske myndigheter, tror ikke en slik avtale vil føre til stans i rakettangrepene på israelske sivile. Flere aktører som er imot at det finnes noen jødisk nasjonalstat har støttet rakettangrepene, deriblant Det muslimske brorskapet, Iran og Syria. Det beste beviset på at rakettangrepene ikke har noe med bosettingspolitikken å gjøre, er at de økte i intensivitet etter at Israel hadde trukket seg ut fra Gaza og fjernet alle sivile bosettinger derfra.
Israel etterlot blant annet drivhus, som innbyggerne i Gaza kunne benyttet til å forbedre levekårene sine. De kunne valgt å bli et Midtøstens Singapore, men i stedet gjennomførte Hamas et kupp og gjorde Gaza til et militant teokrati. I stedet for å ivareta behovene til innbyggerne sine, laget de raketter som de angrep Israel med. Det var først da disse rakettene begynte å regne over Israel at Israel innførte en blokade, og formålet med denne var å forhindre innførsel av materiale som kunne brukes til å lage raketter og bygge tunneler til bruk for terrorister.
Myte 2: Det som skjer nå er en voldsspiral, og begge parter har like mye skyld.
Dershowitz avviser kategorisk at krigføringen til Hamas og Israel kan sammenlignes. Hamas gjør et dobbelt brudd på folkeretten ved både å angripe israelske sivile og å benytte egne sivile som skjold. Hamas skryter av å rette våpnene sine mot sivile, og de avfyrer rakettene sine fra sykehus, skoler og tett befolkede områder, for å få Israel til å drepe palestinske sivile.
Hamas gir Israel det tragiske valget mellom på den ene siden å eliminere rakettene samtidig som man dreper palestinske barn, eller på den annen side unnlate å gjøre dette og på den måten sette israelske barn i fare. Israel har vært tilbakeholden med å angripe militære mål om dette setter sivile liv i fare, men når sivile blir drept under slike angrep har Hamas utnyttet de sivile lidelsene kynisk i media.
Dette er det motsatte av hva Israel gjør. Israel bygger bomberom for sine sivile og risikerer sine soldaters liv og helse. I det siste har Hamas tvunget eller lagt press på sivile for å få dem til å stå på hustakene til bombemål, for å forhindre Israel i å angripe helt legitime militære mål. Hittil har Israel valgt å ikke angripe militære mål som er beskyttet av sivile, menneskelige skjold, selv om krefter i den israelske opinionen prøver å få endret dette.
Myte 3: Mahmood Abbas er en del av løsningen, ikke en del av problemet.
Dershowitz ser på Abbas som en anstendig mann som ønsker fred, men han mener Abbas ikke har det motet som skal til for å fortelle sin egen befolkning sannheten om den pågående konflikten. Alliansen med Hamas viser at han både er svak og er villig til å bli delaktig i ondskap. Han taler med to tunger. Han sier ikke det samme på engelsk til vestlige media og diplomater, som han sier på arabisk til egen befolkning. Hans offentlige støtte til Hamas har gjort det vanskeligere for Israel å komme frem til en avtale med palestinske myndigheter. Samtidig har det gjort det vanskeligere for Hamas å slå ned på rakettangrepene og inngå en våpenhvile.
Til slutt skriver Dershowitz at hele den siviliserte verden bør slutte opp om Israel når landet forsvarer seg mot krigsforbrytelser. ”Det at så mange fortsetter å støtte – eller forblir stille om – de som utfører disse krigsforbrytelsene, er svært foruroligende med tanke på hvilke verdier og fordommer disse menneskene har.”