Denne påstanden blir benektet på det sterkeste av folk som var med i 1948. De forteller hvor lite jødene hadde av våpen og ammunisjon å greie seg med.
Undertegnede mener å ha nok sakkunnskap til å kunne fastslå at begge parter har rett. I begynnelsen av krigen var jødene underlegne. De hadde nesten ikke håndvåpen og lite ammunisjon, for britene hadde jaktet nokså nidkjært på det jødene hadde. Tanks, artilleri, fly osv. hadde jødene praktisk talt ikke i det hele tatt. I stedet for kanoner hadde de noen ganske få «Davidkaer». De var hjemmelagde bombekastere, og de bråkte fælt, men gjorde liten skade.
Men Golda Meir ble sendt til USA for å samle inn penger. Og hun lyktes i å samle inn beløp som, etter den tids forhold, var enorme – blant jødene i USA. For disse pengene fikk jødene kjøpe våpen, mot kontant betaling. Ikke hos vestmaktene, de boikottet Israel. Nei, det var Josef Stalin som gav Tsjekkoslovakia lov til å selge våpen til jødenes stat. Disse våpnene berget den nyfødte staten. Og det er nok riktig at mot slutten av krigen var israelerne omtrent så overlegne som de «nye historikerne» hevder.
