De siste årene, i samarbeid med lokale militser, forsterket med shia-muslimske fremmedkrigere fra flere land, har Iran hatt suksess i å ta kontroll over større områder i Jemen og Irak. Iranernes fremstøt er motivert av å fremme shia-muslimsk tro og levesett og styrke shia-muslimske minoriteter i den arabiske verden. Men målet er også å skape regionalt hegemoni, og her henter iranerne inspirasjon fra sin historie tilbake til det persiske imperiet. «Perserne har en rik kultur og lang historie som overgår alt noe arabisk land kan vise til, kanskje med unntak av Egypt,» skriver Yaacov Amidror i en omfattende artikkel publisert på engelsk av The Jerusalem Institute for Strategic Studies 16. september 2018.
Amidror er en tidligere generalmajor og har vært nasjonal sikkerhetsrådgiver for statsminister Benjamin Netanyahu fra 2011 til 2013. Som sentral medarbeider i Jerusalem Institute for Strategic Studies fortsetter Amidror å være nær viktige beslutningstakere i Israels utenriks- og forsvarspolitikk. Her gjengir MIFF noen hovedpunkter fra Amidrors artikkel.
Målet er å ødelegge Israel
Helt siden den islamske revolusjonen i 1979 har det vært et offisielt mål for Iran å ødelegge Israel.
– Fordi kampanjen mot Israel har religiøse motiver kan den av og til virke ulogisk. Iranerne, eller i det minste iranske beslutningstakere, vil investere store mengder energi og penger i denne kampanjen, selv med risiko for væpnet konflikt med Israel og til en høy pris. Dette på tross av at Israel og Iran ikke har noen betydningsfull konflikt over landområder, skriver Amidror.
Hvorfor ser Iran på Israel som «den lille Satan»? Hatet skriver seg ikke bare fra Israels samarbeid med sikkerhetsstyrkene til shahen på 1960- og 1970-tallet. Iranerne ser på Israel som en vestlig bastion i den muslimske verden. Dersom de lykkes med å svekke Israel, eller til og med ødelegge Israel, vil det gjøre Irans mål om regional kontroll og hegemoni mye lettere oppnåelig. Israels nye allianser med sunni-arabiske stater gjør det enda mer viktig for Iran å svekke Israel. Dersom Iran skal lykkes med å bli storebror i Midtøsten, må de vise at de kan kjempe mer effektivt mot Israel enn det de arabiske landene har fått til. Krigen mot den jødiske staten er fortsatt populær i den arabiske befolkningen, og jo tøffere Iran opptrer mot Israel, jo mer poeng vil det sikre dem.
– Historien har lært realistene blant Israels ledere å tro på andre ledere som snakker om at de vil ødelegge den jødiske staten, skriver Amidror. Det iranske droneangrepet mot Israel i februar 2018 og den fortsatte militære utbyggingen i Syria viser hvilken risiko iranske ledere er villige til å ta i krigen mot Israel.
Amidror deler Irans aktiviteter mot Iran inn i synlig og usynlig aktivitet.
Irans synlige aktivitet mot Israel har tre hovedelementer
- Styrke Hizbollahs offensive kapasitet mest mulig.
Iran og Syria har overført avansert militært utstyr til terrororganisasjonen Hizbollah i Libanon. Nesten hvert eneste avansert våpensystem som syrerne har kjøpt fra Russland er videresendt til Hizbollah, skriver Amidror. «Russerne er tilsynelatende ukjente med disse overføringene, men Russland kunne helt klart hatt bedre oversikt.» Hizbollah har mer enn 120.000 raketter, mange av dem kan nå alle Israels storbyer.
Et fokus de siste årene har vært å forbedre treffsikkerheten til Hizbollahs raketter. Teknologi blir overført fra Iran, og det blir satt opp lokal produksjon i Syria og Libanon. Presise raketter som kan ramme Israels sårbare infrastruktur eller tettbefolkede områder utgjør en stor trussel. «Dette er grunnen til at Israel har investert så kraftig i å bygge et tre lags rakettforsvarssystem, til en kostnad av 80 til 120 milliarder kroner. Dersom krig bryter ut, vil Israel bli tvunget til å slå til med stor styrke, å bruke alle midler som står til rådighet, for raskt å nøytralisere så mye som mulig av Hizbollahs rakettkapasitet.» Amidror understreker at Iran må ta ansvaret for de store konsekvensene en slik krig vil få for Libanons sivilbefolkning. «Iran er villig til å bekjempe Israel på bekostning av hver eneste landsbyboer i Libanon, selv om han er en shia-muslim.»
FN-styrken UNIFIL har ikke gjort noe for å forhindre at Hizbollah har bygget seg opp igjen i Libanon etter 2006. I en framtidig konflikt vil Israel ha lært at de ikke kan stole på en tilsvarende FN-resolusjon som 1701. Resolusjonen forbyr ny styrkeoppbygging av Hizbollah i Sør-Libanon.
- Etablere militær tilstedeværelse i Syria og skape en forsyningskorridor fra Iran til Middelhavet.
Flere hundre iranske offiserer fra revolusjonsgarden, støttet av tusener av shia-muslimske militssoldater, er allerede på plass i Syria. Irans plan er å skape et Teheran-styrt militært nettverk i Syria som ikke er underlagt de syriske myndighetene i Damaskus.
Iran styrker også sin tilstedeværelse med å flytte inn store mengder shia-muslimer i områder av Syria som mange sunni-muslimer har forlatt. Myndighetene i Damaskus nekter mange flyktninger å komme tilbake til sine opprinnelige områder. «Syria vil snart bli en iransk utpost hvis ikke Assad eller en sterk utenlandsk enhet slik som Russland stanser prosessen som Iran leder.»
For å styrke Hizbollah og iransk-kontrollerte militser i Libanon og Syria, forsøker Iran å sikre seg kontroll over en forsyningskorridor gjennom Irak. Til tross for amerikansk militær tilstedeværelse øst i Syria, kommer Iran stadig nærmere å realisere dette målet.
Etter at Iran har sikret seg kontroll i Syria og Irak, vil revolusjonsgarden uten tvil øke sitt press mot Jordan, tror Amidror. Han ser på USAs sanksjoner mot Iran som svært viktige, men de gjør lite for å hindre Irans styrkeoppbygging i Libanon og Syria.
- Styrke palestinske terrorgrupper, særlig Islamsk Jihad, men også Hamas.
Iran er villig til å støtte sunni-muslimske bevegelser, som for eksempel Hamas, hvis det bare gir dem en ekstra mulighet til å ramme Israel. Dersom palestinerne får sin egen stat, og Hamas vinner makten, hva vil da kunne hindre at Iran gjør Vestbredden til en militær festning som truer Israel, slik de har gjort i Libanon? spør Amidror.
Irans usynlige aktivitet mot Israel
- Atomvåpen og langtrekkende raketter.
På grunn av sanksjoner og atomavtalen fra 2015 er Irans atomvåpenprogram blitt forsinket, men om syv år løper restriksjonene i atomavtalen ut. Da vil Iran også ha mer treffsikre og langtrekkende raketter og sentrifuger som er 10 til 20 ganger mer effektive.
Israels avsløringer av Irans atomarkiver viser at landet har hatt et militært atomprogram. Det viser også at kunnskapen ble lagret med hensikt å kunne gjenoppta programmet.
Hvilke vurderinger må Israel gjøre?
Irans mål om å skape regionalt makthegemoni vil bli mye lettere å nå under en atomparaply. «Iran kan være trygge på at selv USA vil nøle med å konfrontere en militær atomstat,» skriver Amidror. Så snart Iran har atomvåpen, kan landet og deres allierte militsgrupper opptre mye tøffere mot Israel, med mye mindre bekymring for en respons.
Irans tidligere president Hashemi Rafsanjani har sagt: «Den dagen Iran har atomvåpen, har Vestens strategi møtt veggen. For en enkel atombombe kan ødelegge Israel fullstendig, mens et israelsk motangrep bare kan skade den islamske verden delvis.» Dersom Iran får atomvåpen vil Israel nesten helt sikkert bli tvunget til å akseptere iranske tiltak, skriver Amidror.
For å skaffe seg atomvåpen, må Iran redusere Israels vilje og evne til å ta høy risiko for å stanse atomplanene. Dette er hovedforklaringen til styrkeoppbyggingen i Libanon og Syria og samarbeidet med terrorgruppene i det palestinske samfunnet. Så snart som mulig, og senest når atomavtalen løper ut, ønsker Iran å ha så truende konvensjonell styrke i Israels nærmeste nabolag at det avskrekker Israel fra å stanse deres atomvåpenprogram med militær styrke. Målet for Teheran er å sikre like god militær kontroll i Syria som i Libanon.
Bare når man ser dette strategiske bildet, kan man forstå Israels luftoperasjoner i Syria de siste årene. Hensikten med disse målrettede bombeangrepene har vært å stanse leveranser av avanserte våpen til Hizbollah i Libanon og stanse Irans styrkeoppbygging i Syria og særlig på Golan. Dersom Iran blir for sterke i Syria, vil det kunne hindre Israel å ramme Irans atomprogram i framtiden. Dersom Iran kan ramme Israel med presisjonsraketter fra Syria og Libanon, vil Israels strategiske situasjon bli betydelig forverret. «Israel må forhindre det for enhver pris, selv om et israelsk angrep skulle føre til krig – det vil si en stor operasjon med kraftig motstand i Syria og Libanon, i tillegg til massive og smertefulle angrep på Israels hjemmefront,» skriver Amidror.
Israel er villig til å ta risikoen for at det blir krig for å stanse Irans forsøk på å skape en krigsmaskin i Syria, mener han. Dette gjelder hele Syria – et land som er mer enn 1500 kilometer borte fra Teheran, men bare 250 kilometer borte fra Tel Aviv. Amidror mener Israel har rett til å gjøre et forhåndsangrep mot Iran i Syria dersom behovet oppstår eller en passende anledning kommer – hvis hensikten er å fjerne det som skal skremme Israel fra å stanse Irans atomvåpenprogram.
Israels utfordring, mener Amidror, er å sikre operasjonsfrihet i Syria til tross for russiske styrkers nærvær og få USA med på å delta aktivt i operasjonene. Uten en slik diplomatisk støtte, vil Israel oppleve at det er vanskelig å operere i et område hvor to stormakter har en militær tilstedeværelse.
«Iran utgjør en av de mest kompliserte og farlige truslene Israel har stått overfor i de 70 årene som har gått siden staten ble opprettet. Israel må vinne denne kampen mot Iran, på den ene eller annen måte,» avslutter Amidror.
