• Artikkelen er skrevet av Ori Wertman, ekspert på politikk og nasjonal sikkerhet ved The Jerusalem Institute for Strategy and Security. Oversatt til norsk av Bertil Knutsen.
Hamas sin massakre på mer enn 1.400 israelere (relativ til befolkningstallet var terrorangrepet 14 ganger større enn 11. september-terroren og 10 ganger større enn Utøya-massakren), for det meste sivile, deriblant eldre, kvinner og barn, sjokkerte ikke bare staten Israel, men også hele verden. De grusomme historiene til overlevende etter angrepet, som minner mange om Holocaust, og de forferdelige videoene og bildene publisert i mediene og på sosiale medier som ser ut til å være hentet fra grusomhetene begått av Islamsk Stat, har vist for hele verden den barbariske naturen til Hamas. Den er en terrororganisasjon som har bred støtte av det palestinske folk, og ikke bare på Gaza-stripen.
Ifølge den seneste meningsmålingen fra Palestinian Center for Policy and Survey Research (PCPSR), utført av palestineren Khalil Shikaki i slutten av september, ville Hamas-lederen Ismail Haniyeh, om valget ble holdt i dag i PA, beseire den sittende lederen Mahmoud Abbas med et flertall på nesten 60 prosent. I denne sammenheng er det ingen tvil om at Hamas’ massakre på uskyldige mennesker, hvis eneste synd var at de var jøder, har sin bakgrunn blant annet i de lærebøkene på palestinske skoler som lærer bort hat til jøder, og i oppfordringer fra moskeer og palestinske medier.
Israel vil uten tvil lykkes i å beseire Hamas og de andre palestinske terrororganisasjonene. Det eneste den jødiske staten trenger, er fortsatt besluttsomhet, tålmodighet og internasjonal legitimitet, som i øyeblikket ytes Israel i overflod fra deres venner over hele verden [artikkelen ble skrevet 15. oktober]. Men om man ser det store bildet, er det viktig å huske én kjensgjerning som utvilsomt påvirker den frie verdens fremtid. La ikke lederne i Washington, London, Paris og Berlin glemme at Hamas er en del av den ondskapens akse som ledes av Iran. Denne aksen omfatter også Syria, et land ledet av en diktator som massakrerte hundretusenvis av sitt folk, og av terroristorganisasjonen Hezbollah, som tok staten Libanon som gissel.’
Siden den islamske revolusjonen i Iran har regimet i Teheran støttet Hamas økonomisk og militært, en støtte som har økt dramatisk siden de tok over Gaza-stripen sommeren 2007. I likhet med de presise og avanserte våpnene Iran har overført til Hezbollah – som ifølge noen estimater har 150.000 raketter og missiler som dekker hele Israel – har Iran forsynt Hamas med våpen gjennom tunnelene ved Rafah ved grensen til Egypt, lært opp Hamas-terrorister og gitt dem omfattende kjennskap til terroristisk hybridkrigføring. Som vist i Wall Street Journal sto Iran dessuten bak det morderiske terrorangrepet 7. oktober, da lederne åpent uttrykte sin støtte til det.
Lederne av den frie verden trenger ikke forestille seg hva som ville skje dersom Iran hadde et atomvåpen som kunne skade ikke bare Israel, men også Storbritannia, Tyskland, Frankrike og til og med USA. De burde rett og slett forstå at massakren begått av Hamas denne dagen bare er forspillet til den iranske atombomben som vil falle på en europeisk by innen rekkevidden til ondskapens akse.
Etter å ha sett og forstått hvor brutal den ondskapens akse som blir ledet av Ayatollah-regimet i Iran er, noe som viser seg gjennom de grusomme mordene på uskyldige mennesker, er det ingen tvil om at Iran aldri må få atomvåpen. Når Iran får atomvåpen, vil det bli en utfordring for Vesten å hindre brutale massakrer på uskyldige mennesker slik det skjedde i Israel. Vestlige ledere må ikke gå i den fellen som ledende politikere i Europa gikk i, deriblant den tidligere Labour-lederen Jeremy Corbyn, som kalte terroristene i Hamas og Hezbollah «vennene mine».
For å konkludere: Den vestlige verden, som hittil har vært opptatt av den forferdelige krigen i Ukraina, har nå rettet oppmerksomheten mot en mye mer betydningsfull trussel i form av radikal islam ledet av terroristregimet i Iran. Gjennom å bruke terrorisme truer radikalerne i Teheran alle regionens land, som, slik Abraham-avtalene og den nær forestående normaliseringsavtalen mellom Israel og Saudi-Arabia illustrerer, bare ønsker en bedre fremtid for sine barn i Midtøsten.
Slik den frie verden handlet stilt overfor nazistene, bør det samme gjøres stilt overfor terroristregimet i Iran. Man kan ikke forsone seg med terrorister, man må beseire dem.
Det første landene i den opplyste verden må gjøre, er derfor for enhver pris å hindre Iran i å skaffe seg atomvåpen. Enhver atomvåpenavtale med det morderiske regimet i Iran gir det bare mer tid til å oppnå kjernefysisk kapasitet, som de vil bruke til å undertrykke alle land i Midtøsten, og deretter det opplyste Vesten. Av hensyn til fred i Midtøsten er det på tide å stanse terroristregimet i Iran!’
