I 2002 vant AKP-partiet valget i Tyrkia. Det ble sagt at det er moderat islamistisk, og partiets leder og siden statsminister Recep Tayyip Erdogan forsikret at islamistene ville beholde den gode kontakten med Israel og Vesten og være minst like demokratisk som tidligere regjeringer.
Små skritt
I første omgang fulgte Tyrkia tilsynelatende denne «vestlige» kursen, og søkte fortsatt medlemskap i EU. Men Erdogan har sakte, men sikkert, endret situasjonen i Tyrkia. Her er noen av skrittene han har tatt:
Ytringsfriheten er blitt begrenset, blant annet med rettssaker mot dem som «krenket» Tyrkia (for eksempel ved å ta opp folkemordet på armenerne på begynnelsen av 1900-tallet) eller islam. Rettsvesenet er blitt fylt opp med islamister. Blant de høyere offiserene i forsvaret kom også stadig flere islamister inn, og hæren kan ikke lenger sørge for at samfunnet er sekulært, slik grunnloven bestemmer. Sekulære forretningsfolk og diplomater opplever problemer.
Etter hvert som de sekulære gruppene blir svekket, kan den islamistiske regjeringen gå lenger og lenger bort fra de «vestlige» holdningene.
Forholdet til Israel
Det tradisjonelt gode forholdet mellom Israel og Tyrkia er blitt forverret de senere år. I februar 2006 var Tyrkia det første landet som inviterte Hamas-ledere på offisielt statsbesøk etter at Hamas vant det palestinske valget.
Under Israels krig mot Hizbollah i 2006 lukket den tyrkiske regjeringen øynene for våpenkonvoier til Hizbollah gjennom Tyrkia. Under Gaza-krigen i 2008-09 tok Tyrkia parti med Hamas. Tyrkia har forlangt at Israel skulle bli kastet ut av FN.
I oktober 2009 tok den fiendtlige holdningen helt av. Tyrkia nektet på kort varsel israelske militære fly å delta i en øvelse sammen med Tyrkia og Nato slik de hadde gjort tidligere. Den statskontrollerte tyrkiske TV-stasjonen TRT1 viser i beste sendetid en serie hvor israelske soldater stiller opp grupper av palestinere mot en vegg og skyter dem ned. Statsminister Erdogan har personlig kommet med anklager om at Israel med overlegg dreper småbarn i Gaza. [Dette sier landet som benekter sitt folkemord på armenerne tidlig på 1900-tallet, og som inntil for få år siden førte krig mot sine egne kurdere, en krig som var langt mer brutal enn noe Israel har vært i nærheten av.]
Forholdet til USA
Også i forholdet til USA har det vært endringer. I 2003 nektet den tyrkiske regjeringen USA å bruke tyrkiske områder i invasjonen av Irak. Siden har Tyrkia åpent støttet Irans atomprogram. Tyrkias handel med Iran og Syria har økt sterkt. Nylig dro 11 tyrkiske regjeringsmedlemmer til Syria og underskrev en rekke samarbeidsavtaler. Syria annonserte også at det hadde inngått militær allianse med Tyrkia, og syriske styrker skulle holde en felles øvelse med tyrkiske.
Støtte fra USA og EU
Glick mener at de sekulære, liberale kreftene i Tyrkia er blitt falt i ryggen både av USA og EU. President Bush overså advarsler, og holdt fram Tyrkia og Erdogan som et eksempel på at islam kan moderniseres og at Vesten ikke behøver å ha noe problem med politisk islam. EU har tvunget Tyrkia til å redusere den rollen forsvaret har hatt som garantist for en sekulær stat. EU har også, slik mange sekulære tyrkere ser det, tvunget Tyrkia til å føre en så «human» kamp mot terror at det blir vanskelig å vinne kampen. Samtidig har Tyrkia blitt nektet medlemskap i EU.
Helt i begynnelsen av sin presidenttid dro Obama til Tyrkia. Det ble opplevd som at han godkjente islamiseringen av Tyrkias utenrikspolitikk som har brakt Tyrkia i armene på mullahene i Iran. De vestlig orienterte tyrkerne er dypt skuffet. De tror at landet er dømt til å gli ned i islamistisk ekstremisme. Mange av dem er i ferd med å innstille seg på å «tute med de ulver som er ute» og blande sin røst i koret av anti-amerikanisme og anti-semittisme. Det er slik man overlever.
Lærdom
Glick mener at Vesten må trekke en lærdom av det som skjer i Tyrkia: Vi må holde på våre venner selv om de ikke er perfekte. Et Tyrkia hvor militæret sikrer mot at islamistene får makt, er å foretrekke for en valgt regjering som bringer Tyrkia inn i Irans fold. Et korrupt, vestlig-orientert regime i Afghanistan er å foretrekke for en Taliban-al-Qaida-stat.
[For erfaringen tyder på at når et land først blir islamistisk, er det vanskelig å bli kvitt islamistene igjen selv om de får flertallet imot seg. Vi ser det tydelig i Iran. I vestlig orienterte land kan ting ordne seg litt etter litt med årene.]
