I mai 2010 kom, som vi husker, en flåte på flere skip som skulle til Gaza, angivelig med nødhjelp. Israel forlangte å få kontrollere lasten, og bad skipene å seile inn til den israelske havnen Ashdod. På de fleste skipene gikk det greit. Men på ett av skipene, det tyrkiske skipet Mavi Marmara, var det en gruppe islamister som gikk løs på de israelske soldatene med jernstenger og andre våpen, slik at israelerne måtte skyte for å berge livet. Det endte med at ni av disse tyrkiske ekstremistene ble drept og flere ble skadet.
Ensidig dekning
Berlinski var i Tyrkia da dette skjedde. Hun snakket med hundrevis av tyrkere om dette. De aller fleste hadde ingen ide om hva som egentlig var skjedd. Bare få tyrkere forstår andre språk enn tyrkisk, de fleste hadde ingen andre kilder enn de tyrkiske mediene. Og de er meget ensidige og mer og mer islamistiske.
Tyrkere flest trodde at folk i Gaza sulter, og at Israel hindret dem i å få inn hjelpesendinger. De fikk ikke vite noe om hvorfor Israel har en blokade mot Gaza og at den først og fremst gjelder våpen. De visste ingenting om hva slags ekstrem, islamistisk organisasjon Hamas er. Og de visste ingenting om at Israel hadde tilbudt seg å frakte all last fra konvoien over land til Gaza etter å ha kontrollert at det ikke var våpen i lasten.
Da Berlinski fortalte folk hvordan det egentlig hang sammen, reagerte de fleste med å tro det hun sa. Mange sa at de visste at de ikke kunne stole på det de hørte i de tyrkiske nyhetene, og at nyhetene ikke hørtes riktige ut.
Endringer i maktstrukturen
Bokstavene til regjeringspartiet i Tyrkia er AKP. Det står på tyrkisk for Partiet for rettferdighet og utvikling. Partiet er islamistisk, mange vil si moderat islamistisk. Men siden det kom til makten i 2003, har partiet arbeidet målbevisst på å endre maktstrukturene i Tyrkia. Prosessene har gått så langsomt at det ikke har vakt stor oppsikt. Men nå er de kommet så langt at AKP kan legge om politikken på mange områder, ikke minst utenrikspolitikken.
Fra andre kilder er det kjent at partiet har innsatt «sine» folk som høye offiserer i forsvaret og som dommere i rettsvesenet. Dermed er forsvaret ikke lenger så Israel-vennlig som det var før, for eksempel. Og rettsvesenet dømmer mer islamistisk.
Mediene
Berlinski forteller at mediene i Tyrkia er blitt ganske ensrettet, det er et nokså smalt utvalg av meninger som presenteres. AKP har brakt de fleste mediene inn under sin kontroll. De mediene som det ikke har lykkes å få direkte eller indirekte kontroll over, blir skremt til taushet av en flom av rettssaker. Mediene blir saksøkt for «ærekrenkelser». Ingen vet hvor mange rettssaker det er snakk om, for statsminister Erdogan nekter å svare på spørsmål om disse sakene. Men antakelig dreier det seg om hundrevis av saker.
En av sakene er at statsministeren har gått til sak mot en karikaturtegner som framstilte ham som en katt som var innestengt i en strikkball. Slike karikaturer er jo helt normale i frie land.
Regjeringen har forbudt mer enn 1000 internett-steder, blant dem YouTube. Religionsdepartementet har rett til å få forbudt nettsteder som er «anti-islamske» og «vanhellige». Det blir flittig fulgt opp.
Støtte til Hitler
Berlinski gir noen eksempler på hva tyrkisk presse kan skrive om Holocaust:
Ali Bulaç, som skriver fast for avisen Zaman, beskriver Gaza som «en konsentrasjonsleir som i virkeligheten overgår nazistenes leirer».
Selcuk Duzgun sier i Ortadogu: «Hitler gjorde ikke nok mot disse jødene.»
Abdurrahim Karakoç skriver i Vakit: «Det er umulig å ikke beundre Adolf Hitlers framsynthet» i forhold til jødene.
Gode lover, dårlig praksis
De tyrkiske lovene er ofte greie nok. Det er for eksempel forbudt å oppfordre til vold på basis av religion, og det er forbudt å håne en religion.
Men i praksis kan man skrive og si hva som helst om jøder og jødedom, slik eksemplene ovenfor viser. Det som går mot islam, derimot, blir motarbeidet og kanskje straffet.
Skatteregler og regler mot utenlandsk finansiering av medier kan også praktiseres slik at uønskede medier får problemer. Resultatet er altså et ganske ensrettet mediebilde.
Korrupt
Berlinski mener at i siste omgang dreier maktkampen i Tyrkia seg om hvilke grupper som skal ha «rett til stjele», til å innsette sine venner i høye stillinger m.m.
Hun kan ikke forstå at vestlige medier i så stor grad viderebringer det bildet det offisielle Tyrkia ønsker å bringe ut til Vesten av et levende demokrati. Det er det ikke grunnlag for.
