Det følgende bygger mest på en artikkel på ynetnews.com 11. november 2014 av Ron Ben-Yishai. Hans spesialfelt er forsvarssaker.
Siden mars 2014 har det vært økt vold blant araberne i Øst-Jerusalem og delvis blant araberne i Israel og på Vestbredden. Volden har likhetstrekk med volden under den første intifadaen fra desember 1987 (steinkasting) og den andre intifadaen fra september 2000 (hvor det også i stor grad ble brukt selvmordsbombere). I Jerusalem har palestinerne kastet stein og bensinbomber. På Vestbredden er det også brukt skytevåpen.
Den nåværende volden er først og fremst kommet i Jerusalem og blant Israels arabere. Lederen for PA (det palestinske styret på Vestbredden), Mahmoud Abbas, arbeider hardt for at volden ikke skal flamme for mye opp på Vestbredden. Han frykter at for mye vold kan svekke hans muligheter overfor verden ellers, blant annet den resolusjonen han håper å oppnå fra FNs sikkerhetsråd om en palestinsk stat. Et interessant spørsmål er om han klarer å begrense volden i lengden.
Noe som taler for at Abbas skal klare det, er at Hamas og beslektede organisasjoner på mange måter er blitt knust på Vestbredden. Det skjedde særlig i etterkant av at israelske gutter fra Gush Etzion ble kidnappet og drept. Hamas kan for øyeblikket ikke produsere eksplosive belter eller rekruttere selvmordsbombere. Spørsmålet er hvor lenge det går før Hamas kommer i gang igjen med sin aktivitet.
Ben-Yishai mener at volden nå er en del av den generelle religiøse volden som har rammet mange arabiske land (akkurat nå sterkest i Syria og Irak), og som også har gitt seg utslag i land som Canada, Belgia og Tyskland. Han skriver at Den islamske staten (IS) har drevet hele den muslimske verden inn i et voldelig, religiøst vanvidd. Det er uorganisert, men dødelig. Denne religiøse dimensjonen, også i forhold til Tempelfjellet, er viktig. Han mener at det er en direkte sammenheng mellom halshoggingene IS har gjennomført og knivstikkingen på jernbanestasjonen i Tel Aviv. En annen faktor er at folk blir sinte når noen av «deres egne» blir drept. Han nevner også oppflammende retorikk fra både jødiske, palestinske (fra Vestbredden) og israelsk-arabiske politikere som en faktor.
Israel har en fordel framfor andre land som skal håndtere denne typen islam: De har erfaring med lignende. Men det er alltid mange hensyn å ta. Og går man for hardt fram, kan det bli som å bære ved til bålet. Hver araber som blir drept, øker raseriet. Og dersom den døde araberen først har drept jøder, blir han utropt til martyr og gjort til helt.
Tiltak mot volden
At folk er oppmerksomme og melder fra, eventuelt roper ut, om det som er mistenkelig, har reddet mange liv tidligere, og kan gjøre det igjen.
Ben-Yishai har tro på å fylle gatene i Jerusalem, på Vestbredden og Israel ellers med sikkerhetsstyrker. Om nødvendig må man også bringe inn hæren (IDF) til å patruljere israelsk område.
Det bør være strenge regler for når politi og IDF kan skyte, det må bare være for å avverge klare trusler mot livet.
Patruljene bør være i grupper på minst fem eller seks. Når det bare er en eller to soldater, kan det lettere oppstå situasjoner hvor soldatene må skyte fordi de er alvorlig truet.
Kontrollen med utlendinger som slipper inn i Israel, inkludert fra Vestbredden, bør skjerpes ytterligere.
Og så bør politikerne få beskjed om å slutte å komme med uttalelser som bare øker hatet. Slike uttalelser bør få følger.
Det er få som venter at slike tiltak skal bringe full ro. Men de kan begrense volden.
