«Tryggere å være jøde i Iran enn i Europa,» lød en overskrift i Adresseavisen og Stavanger Aftenblad tirsdag 26. januar. Artikkelen er skrevet av Marcus Rubin, journalist i den danske avisen Politiken.
«Folk tror alltid at Iran er antisemittisk, men det er bare tull. Iran er motstander av staten Israel, men det er noe helt annet,» sier Ciamak Mosadech, den jødiske minoritetens parlamentsmedlem i Iran. Han hevder det «ikke er noe problem å være jøde i Iran», at de har «de samme rettighetene som alle andre». Visa gjentas igjen og igjen til det pinlige. «Jødene lever som alle andre i Iran.» «Jødene er ikke annenrangsborgere i Iran.» «Ja, jeg synes det [at det er godt å være jøde]. Det finnes ingen antisemittisme i Iran.» «Iran har alltid vært et sikkert land for jødene.»
Det er mange problemer med denne historiefortellingen.
For det første fikk trøndere og rogalendinger aldri vite at antallet jøder i Iran har gått dramatisk ned etter den islamske revolusjonen i 1979. Før den tid bodde det 80.000 til 100.000 jøder i landet. Mosadech hevder det bor 25.000 jøder. Homayoun Sameyah Najafabadi, lederen for Teherans jødiske komité, henviser til offentlig statistikk når han hevder det er 9.000 jøder i landet. Andre jødiske ledere sier til Forward.com at tallet er mellom 18.000 og 20.000. Samme hvilke tall man velger, er antallet jøder redusert med tre firedeler på mindre enn 40 år. Det samsvarer dårlig med Mossadechs blomstrende beskrivelse av levekårene.
I virkeligheten har den islamske revolusjonen vært en katastrofe for jødene i landet. De fleste jødene dro i de første voldelige årene etter 1979, men de som har bevist sin lojalitet til ayatollahene (blant annet med sterk kritikk og fordømmelse av Israel) må likevel finne seg i å leve som annenrangs borgere. Najafabadi sier det slik: «Det er ikke undertrykkelse, men begrensninger.»
La oss nevne noen eksempel, så kan du selv velge hvordan du vil betegne det muslimske storsamfunnets behandling av jødene.
Inntil nylig har jøder og andre minoriteter i Iran måtte betale mye høyere erstatningssummer enn muslimer til pårørende dersom de var skyldige i en ulykke. Diskrimineringen i lovverket fortsetter når det gjelder mord. Dersom en muslim dreper en jøde, må han betale erstatning. Dersom en jøde dreper en muslim, blir han henrettet.
Jødene i Iran har fem skoler, men det er krav om at rektoren på jødiske skoler må være muslim. «Det er ikke noe fiendskap. De er veldig samarbeidsvillige. Men det er på en måte fornærmende,» innrømmer Najafabadi til Forward.com. Fornærmende indeed.
Dersom et barn i en jødisk familie konverterer til islam, arver han eller hun alle foreldrenes eiendeler. Søsken som forblir jøder, sitter igjen med ingenting.
Etter Gaza-krigen i 2014 har jøder som drar på besøk til Israel (via tredje land) blitt forhørt, fått bøter eller satt i fengsel.
Rubin unnlater å nevne noe av dette. Det kunne kanskje ha ødelagt glansbildet. Eksemplene som her er nevnt, bygger på islams dhimmi-regler.
Men Rubin nevner at bildet av ayatollah Khomeini henger over et bilde av Moses med de ti bud. Det er vel lite som bedre illustrerer undertrykkelsen og/ eller underkastelsen som artikkelen ellers så nøye unnlater å omtale.
Den iranske jødens kritikk av Israel
Ciamak Mosadech sier følgende om Israel: «Personlig mener jeg at noe av det Israel gjør, kan sammenlignes med Al-Qaidas eller Talibans forbrytelser. Ting som å drepe sivile, ødelegge uskyldige familiemedlemmers hus eller skyte barn. Men det er ikke vårt problem. Ikke alle kristne er ansvarlige for hva korsfarerne gjorde, og ikke alle jøder er ansvarlige for Israels gjerninger.»
Det er ikke rart ayatollahene som ser på Israel som en kreftsvulst vil ha ham i sitt parlament.
