Tidligere Canada-ambassadør Alan Baker, som nå er direktør ved Institute for Contemporary Affairs ved Jerusalem Center og leder av Global Law Forum, har skrevet et innlegg på Jerusalem Center for Public Affairs om hvorfor det er riktig av USA å anerkjenne Jerusalem som Israels hovedstad.
Baker er ekspert på internasjonal lov og var med på forhandlingene og utarbeidelsen av Oslo-avtalene. Her er hans ti grunner til anerkjennelse:
1. Jerusalem har vært den offisielle hovedstaden til staten Israel og hovedsetet for regjeringen siden 1950. Jerusalem er setet til Israels president, det israelske parlamentet Knesset, Høyesterett og de fleste offentlige departementer og sosiale og kulturelle institusjoner. Jerusalem er det åndelige sentrum for jødedommen og betraktes også som en hellig by av flere religioner. Israel beskytter de hellige stedene til alle trosretninger.
2. I 1967 avviste Jordan advarsler fra Israel og startet en aggressiv krig mot Israel ved å bombardere Jerusalem. Som respons og i selvforsvar tok Israel kontroll over Øst-Jerusalem, som den gangen var under jordansk kontroll.
3. Israels status i Øst-Jerusalem er helt legitim og lovlig og akseptert av det internasjonale samfunnet under internasjonal lov om væpnet konflikt.
4. Da Jerusalem ble forent i 1967, utvidet Israel sin lov, jurisdiksjon og administrasjonen til å gjelde også i Øst-Jerusalem. Selv om dette ikke er akseptert av det internasjonale samfunnet, så endrer det ikke lovligheten av Israels tilstedeværelse, status og styring av byen.
5. USA har konsekvent sagt at spørsmålet om Jerusalem må løses gjennom forhandlinger som en del av en rettferdig, varig og omfattende fredsløsning.
6. Utallige politisk motiverte resolusjoner og erklæringer fra FN, UNESCO og andre, som forsøker å vri om på Jerusalems langvarige historie og det jødiske folks og staten Israels religiøse, juridiske og historiske rettigheter til byen, har ingen juridisk stilling og er ikke bindende.
7. PLO og Israel ble enige i Oslo-avtalene om at «spørsmålet om Jerusalem» er et permanent forhandlingsspørsmål som bare kan bli avgjort gjennom direkte forhandlinger med mål om å avgjøre deres respektive krav. USAs president, i tillegg til presidentene i Russland og Egypt, kongen av Jordan og representanter fra EU er blant signatører som er vitner til Oslo-avtalene.
8. Verken FNs eller UNESCOs resolusjoner, eller erklæringer fra regjeringer, ledere og organisasjoner kan gi en løsning på spørsmålet om Jerusalem, og de kan heller ikke diktere eller forutse utfallet av slike forhandlinger.
9. Å anerkjenne det faktum at Jerusalem er Israels hovedstad og anerkjenne at den amerikanske ambassaden skal være plassert i Jerusalem, er USAs suverene privilegium og vil på ingen måte skade eller påvirke fredsforhandlingsprosessen. Det vil være en bekreftelse på en langvarig realitet og rette opp i en historisk urettferdighet.
10. Uttalelsene fra kongen av Jordan, det palestinske lederskap og arabiske ledere, at en anerkjennelse av Jerusalem som Israels hovedstad, eller flytting av USAs ambassade til Jerusalem, setter fredsprosessen i fare og vil føre til en voldsbølge, er ikke annet enn tomme trusler og er et uheldig forsøk på å true en suveren stat. Å overgi seg til slike trusler om vold og terrorisme vil skape en farlig presedens og være et tegn på svakhet.
