Denne artikkelen er skrevet av David M. Weinberg, politisk kommentator for Jerusalem Post og Israel Hayom. Oversatt til norsk av Bertil Knutsen.
Idet Israel forbereder seg på harde kamper mot Hamas i Gaza by, har landet ikke mindre vanskelige kriger å vinne på diplomatiets område. Den svake politiske tenkningen og fortidens feilaktige paradigmer dominerer fremdeles i mange hovedsteder rundt i verden, og altfor mange mennesker blir offer for fiendens propaganda. Slagmarken er global. Her er 10 myter som må knuses, 10 diskusjoner som må vinnes.
1. Nøytralitet
Motvilje mot å fordømme Hamas er ensbetydende med sammensvergelse mot Israel. Om man nøler med å uttrykke klar støtte til Israel på dette tidspunktet, noe som også vil bety utvetydig støte til Israel i de kommende mange månedene med harde kamper for å knuse Hamas, er det samme som å velge fiendens side.
Nøytrale og beroligende, sentimentale uttrykk for brustne hjerter, inderlige følelser, sympati for «alle ofre for konflikten» og annet slikt tårevått tankespinn – selv da israelske jøder ble angrepet av hjerterå barbarer som i neste omgang kommer til Vesten – er en dyp moralsk svikt og en kniv i ryggen på Israel.
Det er forståelig at man føler sympati med det palestinske folk. I en viss grad er palestinere tross alt ofre for sin egen forferdelige ledelse. Men tiden er nå inne for Israels venner rundt i verden til å heve røsten til utvetydig støtte til Israel, ikke henfalle til dvask bekymring eller unnvikende følelser.
2. Våpenhvile
Ropet som høres rundt om i verden om våpenhvile er hverken fornuftig eller riktig. Ropet må avvises. En våpenhvile nå ville være en seier for de radikale islamistiske angriperne og et nederlag for Israel. Ropet om en øyeblikkelig våpenhvile er ment til å nøytralisere Israel, la det ligge utsatt til og være svekket før de neste angrepene som med sikkerhet vil komme fra Hamas, Hezbollah og andre stedfortredere for Den islamske republikken Iran.
3. Forhandlinger
Tro det eller ei, de samme Midtøsten-«ekspertene» som ga oss den mislykkede strategien for å hanskes med Hamas, snakker igjen om forhandlinger med Hamas fordi de angivelig er rasjonelle og mulige å gjøre avtaler med for å oppnå stabilitet.
Hamas har interesse av å oppnå «økonomisk fred», sier de; et ønske om å komme til enighet om løslatelse av alle gislene og å rehabilitere sivile nabolag i Gaza – hvis bare Israel ville vise godvilje i stedet for å bombe. Disse ekspertenes tungnemhet og blindhet er sjokkerende, og deres logring for Hamas må avvises. De plaprer i vei som om massakrene 7. oktober aldri skjedde, som om ikke Hamas’ egentlige intensjoner var blitt avslørt. Som om noe som helst kompromiss med Hamas er mulig eller tilrådelig.
4. Skille mellom stridende og ikke-stridende
«Hamas representerer ikke palestinerne i Gaza.» Denne påstanden har vi hørt fra president Biden selv og mange andre vestlige ledere, til og med noen israelske. Men i det store og hele gjenspeiler Hamas ønskene og målene til de fleste palestinere i Gaza, ellers ville de ikke ha blitt valgt av Gazas palestinere og klart å verve titusenvis av jihadister til det militære.
Gazas sivilbefolkning hjalp Hamas aktivt i komplottet mot Israel, og tusenvis av vanlige palestinere (ikke angrepskommandoene «Nukhba») utførte de verste grusomhetene i Simchat Torah-massakren 7. oktober. Titusenvis har deltatt i opprør ved grensegjerdene i flere år (noe som tydeligvis fungerte som planlegging av angrep).
Såkalte «ikke-stridende» palestinere danset som dervisjer rundt lastebilene som kjørte vekk de tilfangetatte mennene, kvinnene og barna i Kibbutz Be’eri mens de ropte «død over jødene» og hjalp Hamas å skjule dem. «Ikke-stridende» mødre hevder de er stolte over å sende sine barn inn i kamp for å gjøre dem til shahider (martyrer). Og «ikke-stridende» lærere lærer Gazas barn at det er en religiøs forpliktelse og heroisk oppgave å drepe jøder. De «ikke-stridende» har hjulpet Hamas å skjule utskytningsrampene deres og også andre våpen.
Dette betyr ikke at Israel kan eller bør anse enhver palestinsk husholdning i Gaza som et mål. Overhodet ikke. Men det betyr at de sentimentale følelsesutbruddene som skal forskjønne mange onde palestinere, binde Israels hender på ryggen i en krigstid og svekke vestlig besluttsomhet i støtten til Israel – er helt malplassert.
5. Krigsforbrytelser
Det er Hamas som begår krigsforbrytelser, ikke Israel. Ja, Hamas må holdes ansvarlige for tredoble krigsforbrytelser. Deres barbariske angrep på israelske byer er en krigsforbrytelse. Deres bruk av sivile i Gaza som menneskelige skjold (sammen med deres overtakelse av moskeer, skoler og sykehus som baser for militære aksjoner og lagring av våpen er en annen krigsforbrytelse i tillegg. Og deres innsats for å vanskeliggjøre evakuering av sivilbefolkningen fra krigssonen (og i hvert fall i ett tilfelle deres bombing av en sivil evakueringskonvoi som resulterte i mer enn 80 døde), representerer et tredje lag krigsforbrytelser.
Legg til dette flere krigsrelaterte overgrep, som å blåse opp og manipulere tall over sårede og drepte, stjele nødforsyninger til palestinske sivile (se under) og annet.
6. Rollen til de palestinske selvstyremyndighetene
Forslaget om å få Den palestinske selvstyremyndigheten tilbake for å styre Gaza er både latterlig og farlig. Ingen palestinsk gruppe er svakere, mer korrupt og har mindre legitimitet blant palestinere enn selvstyremyndigheten. Abbas og hans Fatah-parti kan eller vil aldri hindre Hamas i å skaffe seg nye våpen eller bygge seg opp igjen.
Dessuten er ikke Mahmoud Abbas og klikken hans mindre fiendtlige overfor Israel enn Hamas-banden, selv om de bruker mindre islamsk terminologi. Narr derfor ikke deg selv til å tro at Selvstyremyndigheten er løsningen, eller at en komplett «tostatsløsning» er smart eller realistisk med palestinske ledere i nærmeste fremtid.
7. Rollen til Iran
Utrolig nok er Washington lite villige til å peke på Iran som de som står bak det radikale islamske angrepet på Israel, og de som yter Hamas materiell støtte. Det er en betydelig politisk gruppe i Washington som fremdeles håper på en avtale med Iran etter denne krigen for å «stabilisere» regionen.
President Obamas svakhet for/illusjoner om strategisk partnerskap med Iran strekker seg langt inn i Biden-administrasjonen. Få i administrasjonen forstår ennå den nåværende muligheten (og det absolutte behovet) for å redusere Irans innflytelse i regionen kraftig. Dette er en strategisk og kommunikasjonsmessig utfordring for Israel.
8. Rollen til Qatar
Dette lille, rike emiratet i Gulfen har tradisjonelt holdt med begge sider i konflikter, og sluppet unna med det. De huser Hamas-ledere, finansierer Hamas og driver det like onde TV-nettverket Al-Jazeera, som spiller en uforholdsmessig stor rolle i å nøre opp under radikale islamske og sterkt antivestlige holdninger i regionen.
USA burde gi Qatar et ultimatum der de får to timers varsel for å kaste ut ledelsen i Hamas, ellers vil tropper fra den amerikanske flybasen i Qatar overta Ismail Haniyehs luksusanlegg i Doha og ta ham til fange eller drepe ham – på samme måte som de angrep Osama Bin Ladens hovedkvarter i Pakistan.
Ja, jeg vet at Israels nasjonale sikkerhetsrådgiver offentlig takket Qatar denne uken for deres rolle i å få Hamas til å løslate gislene. Jeg mener dette er en feil som bygger opp om Qatars onde dobbeltspill (og det ble sannsynligvis sagt under ekstremt press).
9. Humanitær nødhjelp
Nødhjelp til palestinere i Gaza burde være verdens problem, ikke Israels. For eksempel har Egypt skandaløst nok stengt grensen mot Gaza for hundretusenvis av sivile som søker trygghet, siden den egyptiske presidenten Abdel Fattah al-Sisi ikke ønsker «å skade den palestinske statens sak». Sisi nekter med andre ord palestinske asylsøkere trygghet av geopolitiske grunner. Dette er et brudd på folkeretten, og strider mot den utbredte praksisen til flere titalls stater i konflikter rundt om i verden det siste tiåret.
Israel kan for sin del ikke tillate Hamas å få stadige forsyninger av drivstoff og elektrisitet under krigen – derfor er en blokade mot Gaza nødvendig og riktig. Meningen med å begrense forsyningene av drivstoff og elektrisitet til Gaza er å svekke fiendens militære evne i betydelig grad, og er derfor lovlig krigføring. Dette er ikke ulovlig «kollektiv avstraffelse» av sivilbefolkningen.
I den grad slike taktiske tiltak er ment å legge press på Hamas til å løslate israelske gisler, er stansen i levering av drivstoff og elektrisitet til fienden dessuten tillatt under folkeretten.
Legg merke til at folkeretten bare krever at Israel letter innførsel av mat og medisin til sivile av tredjeparter hvis – og bare hvis – slike varer garantert leveres uten innblanding fra Hamas og uten frykt for at varene vil være til økonomisk og militær hjelp for Hamas. Gitt 16 år der Hamas har utnyttet humanitær hjelp og infiltrert menneskeretts- og internasjonale organisasjoner i Gaza, er innblanding ikke bare en mulighet, det er nærmest en garanti. Og dette vil potensielt forlenge konflikten og resultere i større tap av sivile liv.
10. Hva skjer etterpå?
Hvem skal styre Gaza når Hamas først er tilintetgjort? Hvordan vil sluttspillet bli? Jeg vet ikke. Dette kommer til å bli en lang krig. Hvem vet hvordan krigen vil utvikle seg og hva den vil føre til? Og som tidligere nevnt: Dette er verdens problem, ikke bare Israels, fordi en løsning er knyttet til større regionale kamper. Derfor er Israel fritatt for å besvare dette spørsmålet – i hvert fall nå, da landet må vende all sin oppmerksomhet utelukkende mot en klar militær seier.
Israel er med all rett konsentrert om sin inntredens- og seiersstrategi, ikke om avviklingsstrategier og palestinsk rehabilitering. Ja, kravet om at Israel skal besvare dette spørsmålet nå er uten tvil ment å hindre Israel i å gjøre det som må gjøres i Gaza, og derfor må det avvises.