MIFFs tyskspråklige medarbeider Jens Tomas Anfindsen har sett filmen NAZA. Denne anmeldelsen tar for seg en av filmens mest sentrale anklager og vurderer den i lys av internasjonal humanitærrett.
*
På engelsk betegner «Catch-22» et uløselig dilemma: Uansett hvilken beslutning en aktør tar, blir den brukt mot ham. Et skoleeksempel på denne logikken var en studie fra 2007 av den israelske forskeren Tal Nitzan. Hun undersøkte hvorfor israelske soldater sjelden voldtok palestinske kvinner. Nitzan forklarte dette med rasistisk avstandstaking og dehumanisering. Satt på spissen: Den israelske dehumaniseringen av palestinerne skal ha gått så langt at palestinske kvinner ikke engang ble ansett som verdige til å bli voldtatt.
Med denne logikken kan altså selv det å avstå fra en forbrytelse regnes som et bevis på skyld.
En lignende fare finnes i diskusjonen om «NAZA». Filmen av Yuval Abraham og Rachel Szor, produsert av The Guardian og JW Films, undersøker Israels krigføring i Gaza. Den bygger på uttalelser fra 24 anonyme medlemmer av det israelske militæret og etterretningstjenestene. En av de mest sentrale anklagene er at høye sivile tapstall bevisst skal ha blitt akseptert ved utvelgelsen av mål.
Det er en plikt å anslå sivile skader
Men vær oppmerksom: Den som før et angrep anslår mulige sivile tap og andre såkalte kollaterale skader, dokumenterer ikke dermed en hensikt om å drepe sivile. Beregningen av kollaterale skader kan virke kald og kynisk. Bak hvert tall står mennesker. Likevel er et slikt anslag pålagt etter folkeretten. Det er unnlatelsen av en slik vurdering som ville utgjøre en krigsforbrytelse.
Internasjonal humanitærrett krever at det skilles mellom sivile og militære mål. Selv et angrep på et lovlig militært mål er forbudt dersom de forventede utilsiktede skadene på sivile ville være uforholdsmessig store sammenlignet med den forventede konkrete og direkte militære fordelen. I tillegg kommer plikten til å ta alle praktisk mulige forholdsregler for å minimere sivile skader. Denne vurderingen må foretas før angrepet, på grunnlag av opplysningene som er tilgjengelige på det tidspunktet, eller som med rimelighet kan innhentes.
Den avgjørende konklusjonen er: Israel er forpliktet til å anslå og ta hensyn til sivile skader som man kan forutse før det gis grønt lys til angrep. Å oppfylle denne plikten er i seg selv ikke et bevis på skyld.
De faktiske sivile tapstallene
Særlig alvorlig er påstanden i «NAZA» om at et angrep skal ha blitt godkjent selv om opptil 500 sivile kunne bli drept for å ramme ett enkelt Hamas-mål. Den israelske hæren avviser denne påstanden som fullstendig uriktig. Ifølge flere vitneutsagn skal det i stedet ha vært akseptert som engasjementsregel at angrep på Hamas-kommandører på mellomnivå kunne medføre opptil 20 sivile dødsfall, uten at det var nødvendig med særskilt godkjenning fra den militære ledelsen.
Det finnes ingen sikker fordeling av det samlede antallet krigsdrepte i Gaza mellom stridende og sivile. Et rimelig anslag (basert på terrororganisasjonenes egne martyrlister, FN-data om de dreptes kjønns- og aldersfordeling samt IDFs vurderinger) gir et forhold på to til tre drepte sivile per drept stridende. Ifølge militære eksperter er dette forholdstallet relativt lavt. Til sammenligning uttalte FNs generalsekretær António Guterres i 2022 at rundt 90 prosent av de drepte og sårede ved bruk av eksplosive våpen i befolkede områder var sivile.
Dette tyder altså på en nokså presis israelsk målutvelgelse – og det i kampen mot en fiende som har plassert sine militære strukturer midt i tett befolkede byområder.
Følelser og fornuft
«NAZA» viser på en slående måte hvor dehumaniserende og grusom krig er – for alle involverte. Den enorme asymmetrien mellom Israels teknologiske, etterretningsmessige og militære overmakt og palestinernes relative avmakt vekker medfølelse. Bruken av kunstig intelligens til å identifisere mål kan virke kynisk. Det er skremmende hvor lett droneoperatører tilsynelatende kan «slå ut» målene sine, som i et videospill.
Likevel må situasjonen vurderes med fornuft. Krig er grusomt. Hamas har startet en ulovlig krig som organisasjonen når som helst kunne ha avsluttet ved å kapitulere. Det er mot Hamas det berettigede moralske sinnet må rettes.
Skylden for de kollaterale skadene i Gaza – NAZA – ligger hos Hamas.
IDFs offisielle uttalelse om filmen NAZA
Filmen NAZA gir et forvrengt, villedende og urealistisk bilde av IDFs prosesser for målplanlegging og angrep. Filmens fremstilling bygger på betydelige faktiske feil som følge av en forvrengt og manipulerende fremgangsmåte.
Kort sagt, og i motsetning til påstander i filmen:
- IDFs bindende retningslinjer skiller eksplisitt, utfyllende og tydelig mellom terrorister og sivile som ikke er involvert i konflikten på Gazastripen. IDFs angrepsprosedyrer hviler fullt ut på dette skillet; de forbyr målrettede angrep mot sivile og krever at risikoen for skade på sivile minimeres så langt det lar seg gjøre.
- IDF har aldri planlagt, godkjent eller gjennomført angrep på Gazastripen der det var forventet at 500 sivile – eller noe i nærheten av dette antallet – ville bli drept. Det har på intet tidspunkt blitt fremsatt troverdige påstander om at et IDF-angrep har ført til tap av menneskeliv i et slikt omfang, eller i nærheten av det.
- Kunstig intelligens har aldri på egen hånd valgt ut mål for IDF-angrep. Mål identifiseres utelukkende av kvalifiserte etterretningsoffiserer, angrep planlegges av relevant fagpersonell, og beslutninger om å angripe mål tas av operasjonelle ledere.
- IDFs bindende retningslinjer har aldri gitt automatisk tillatelse til angrep mot mål som setter et forhåndsbestemt antall sivile i fare (slik som 20 sivile ved angrep på en lavtstående operatør, eller 200 sivile ved angrep på en høytstående kommandør, slik en person i filmen hevder).
- «Lavender» er ikke en database over godkjente angrepsmål, men snarere en database som bistår etterretningsanalytikere.
- IDFs bindende retningslinjer tillater ikke at et evakueringsvarsel for et bestemt område tolkes som tillatelse til å gjennomføre angrep der, samtidig som man ser bort fra sivile som fortsatt befinner seg i området.
- IDF ignorerer ikke resultatene av sine angrep, men arbeider med å vurdere dem – inkludert skader på sivile som ikke var tilsiktet – i motsetning til hva som hevdes i filmen. Disse vurderingene brukes til å igangsette granskninger av hundrevis av hendelser som fant sted under kampene, og danner grunnlag for å trekke lærdom. Dersom filmskaperne i god tro hadde foretatt tilstrekkelig faktasjekk, verifisering og kryssjekk av kilder – slik det er vanlig praksis – kunne de ha avdekket de betydelige feilene som fremkommer i filmen. Resultatet viser at de ikke gjorde dette.
