Europa-parlamentet har med overveldende flertall bestemt at nesten ingen selprodukter kan selges innenfor EU. Det vil rimeligvis ramme selbransjen i Norge og andre land.
Undertegnede har ikke spesielt god greie på denne saken. Men jeg er enig med det vanlige norske synet: Forbudet er uforsvarlig. Jakten på sel er like berettiget som annen jakt, og den er neppe mer grusom enn annen jakt. Ja, seljakt er likefram nødvendig, ikke minst fordi altfor store stammer av sel spiser altfor mye fisk i direkte konkurranse med våre fiskere.
Havpattedyrenes sjelsliv
Så vidt jeg har kunnet observere gjennom et etter hvert langt liv, finnes det noen som har et slags religiøst syn på havdyr. Det gjelder særlig delfiner, de er til dels framstilt med et sjelsliv som står oss meget nær. I mange år var det like før vi kunne samtale med delfiner på høyt plan. Søker man på «dolphin intelligence» på nettet, kommer det opp mye om dette. Jeg ser akkurat nå på noe som er skrevet i mai 1970. Overskriften er: Delfiner og mennesket – likemenn (equals)? Etter det jeg har forstsått, er man endt opp med at delfiner ikke står oss nærmere psykisk enn de mest intelligente landdyra gjør. Men noen av de gamle forestillingene sitter fortsatt i hos noen, 39 år etter at denne artikkelen ble skrevet.
Enkelte utvider dette med havdyrenes sjelsliv til også å gjelde seler. Jeg har til og med sett folk som går imot rekefangst av hensyn til rekenes sjelsliv.
Sett det på TV
Det finnes altså noen som har en agenda, det er viktig for dem at ikke seler blir drept. Men rimeligvis har de aller færreste av EU-parlamentarikerne som stemte for forbudet et slikt syn. Det som har overbevist dem, er nok at de har «sett jakten på TV».
Som nevnt er det noen som er ideologisk imot jakt på sel. De sørger for å få filmet jakten på selunger, som vel også er lettere å filme enn det meste av jakt ellers. Det ser blodig ut, så det er «godt stoff», bedre jo sterkere reportasjen og kommentarene er. I de fleste landene er det få eller ingen selfangere som kan komme med motforestillinger.
Så siden selfangst vises på TV, men ikke annen jakt, blir selfangsten automatisk oppfattet som verst. Da ligger det an til slike vedtak.
Israel
Dersom vi sammenligner selfangst med de forsvarstiltakene Israel treffer, finner vi en del likhetstrekk i mediedekningen. Først og fremst vises Israels tiltak i langt større grad, og mye mer blodig, enn andre kriger, selv om det ikke er noen objektiv grunn til det. Barn blir drept og skadet i alle kriger, ofte langt flere enn dem som rammes av Israel. Men det er bare når det kan brukes mot Israel at man går i detaljer og følger barn – gang etter gang – inn på sykehusene, hjem osv.
Dermed blir det slik som selfangsten: For folk flest blir Israel mye verre enn alle andre som fører krig – inkludert våre egne soldater – selv om det ikke er noen objektiv grunn til det. Israels krigføring er ikke verre enn den vestlige land driver, og langt mindre brutal enn mange andre land som dekkes langt mindre. Det mest aktuelle eksemplet akkurat nå er Sri Lanka.
Forfalskning
Etter min oppfatning er det snakk om forfalskning både når det gjelder selfangst og Israels kriger. Forfalskning blir det selv om hvert eneste ord skulle være nøyaktig sant og ingen bilder manipulert på noe vis. For når en type vold dekkes annerledes enn annen vold, blir inntrykket helt feil.
