Det er lett for norske journalister å finne ting som de mener Israel gjør feil. Det ene øyeblikket får landet kjeft fordi de snakker, det andre fordi de ikke snakker.
Ord på veien til helvete
Sven Egil Omdal, journalist og kommentator i Stavanger Aftenblad, skrev artikkelen «Ord på veien til helvete» i februar:
I mellomkrigstiden var det ikke så lett å vite at man levde i mellomkrigstiden, i hvert fall ikke før Hitlers planer ble umulige å ignorere. Som Israels er det i dag.
I Israel er det førkrigstid. Angrepet på Iran skildres som en historisk nødvendighet, det eneste som gjenstår er å finne det rette tidspunkt. Krigsheroldene snakker om dører og vinduer som er i ferd med å bli stengt. Det er mektige metaforer for et folk som aldri kan glemme de millionene som motstandsløst lot seg føre inn i lukkete rom. Burde de ikke bombet Berlin i 1939 om de hadde kunnet?
Den farlige tausheten
16. juni har journalist Erlend Skevik i VG en annen vinkling. Under overskriten «Den farlige tausheten» innleder han: Israelske ledere har tonet ned truslene om et militært angrep mot de iranske atomanleggene. Det kan være et dårlig tegn, innleder han.
Flere observatører peker nå på en merkbar endring i retorikken fra Jerusalem. Mens både Netanyahu og Barak tidligere i år kom med hyppige trusler gjennom media er de offentlige uttalelsene nå mer vage. I Israel blir dette tolket som at en avgjørelse nærmer seg.
– Netanyahus innerste krets har nå lukket seg inne. Ingen sier noe offentlig. Det sier i seg selv mye om hvordan ting ligger an, sier en israelsk tjenestemann til Reuters.
Nyhetsbyrået siterer samtidig en annen «sentral kilde med nære bånd til den israelske regjeringen», som hevder at Netanyahu allerede har bestemt seg for å angripe, og at angrepet vil komme før det amerikanske presidentvalget i november.
Andre er langt mindre sikre på at en krig er nært forestående, og mener den skarpe retorikken først og fremst er et forsøk på å presse fram enda sterke sanksjoner. Det er verdt å merke seg at militære ledere i Israel så langt har uttrykt langt større skepsis til en militær løsning på Iran-krisen enn Netanyahu og hans nærmeste politiske medarbeidere.
Selv om både Omdal og Skevik har en kritisk vinkling mot Israel i sine artikler, er det likevel betydelig forskjell i innhold og stemning. Skevik skildrer et Israel som ikke er monolittisk, hvor det er en indre debatt og hvor ledere har løpende vurderinger om hva som best tjener landets nasjonale interesser. Hos Omdal er Israel bare «den aggressive bøllen som forsøker å trekke et motvillig USA inn i landets tredje krig på 11 år».
Kritikk av Omdal
Statsviter Kjell Skartveit fra Stavanger skrev et svar på Omdals artikkel 5. juni. Skartveits artikkel er også en kommentar til en annen Israel-kritisk artikkel av Morten Strøksnes. Vi siterer Skartveits to siste avsnitt.
Jødenes historie har gitt dem en visshet om hva fremtiden kan bringe, men både Omdal og Strøksnes avviser jødenes ny-gamle fiende, islamismens hat, som relevant for landets politikk. De er begge opptatt av at Israel er den ansvarlige for Midtøstens problemer. Det forklarer deres retorikk, men gjør den ikke mer holdbar enn Vestens avvisning av jødiske flyktninger etter krystallnatten. Også da var jødene et problem og nazismen en trussel de burde kunne leve med, men for Omdal og Strøksnes er bildet snudd på hodet, for dem er det Israel som er blitt forfølgeren. Strøksnes hevder (28.2.2009) at palestinerne har «engstelige blikk vendt mot en blå himmel. Fra den kan et når som helst regne nye bomber på nytt. Israels nye ansikt er Israels gamle ansikt» og krever samme beskyttelse av dem som libyerne fikk av Nato.
Konklusjonen er klar: Verden må reddes fra jødenes ondskap. Strøksnes og Omdal har et mørke og en retning over sine analyser som vi kjenner igjen fra «Sions vises protokoller». Dette mørket kjenner Israel godt, for dem er det en realitet.
