3. juni publiserte Fædrelandsvennen en lørdagskommentar av politisk redaktør Vidar Udjus. «50 års okkupasjon – Israel har vunnet» var tittelen.
Udjus forteller sine lesere at Israel har «bygget og bygget» på Vestbredden og Øst-Jerusalem siden 1967.
Det er enkelte fakta som ikke passer inn i hans beskrivelse, som for eksempel at Israel ikke har etablert noen større nye bosetninger de siste 20 årene. Boligbyggingen har kommet i form av fortetting, og arealene de direkte båndlegger – etter 50 år med bygging – dekker kun 3 prosent (Fagforbundet og Norsk Folkehjelp) eller 2,7 prosent (NTB/ NRK) av arealet.
«Slik det nå ser ut, kan en palestinsk statsdannelse knapt bli en levedyktig, sammenhengende enhet,» skriver Udjus. Men han tar feil.
Det er ikke de fysiske realiteter på bakken som hindrer en tostatsløsning.
I sin siste tale om konflikten i desember 2016 fortalte Obamas utenriksminister John Kerry at antallet israelske bosettere øst for sikkerhetsbarrieren har økt med omlag 20.000 de siste åtte årene. 2500 jøder i året. Det kan vel umulig hindre en levedyktig palestinsk stat? Hvis de ikke vil bli palestinske statsborgere i framtiden, eller hvis palestinerne ikke vil ha dem (er det å regne som akseptabel rasisme?), så kan de jo flytte om det blir en avtale?
Udjus burde også kunne ta imot fakta fra Shaul Arieli, en av de fremste forhandlerne bak Genève-initiativet for en tostatsløsning i 2003. Totstatsløsningen lar seg fortsatt realisere, skriver han i den venstreorienterte avisen Ha’aretz 31. desember.
– Det er ikke noe sannsynlig at det blir en avtale med palestinerne under Netanyahus styre – men det er umulig å hevde at de fysiske realiteter er årsaken til dette, konkluderer Arieli. Her følger noen av hans fakta.
Palestinerne utgjør en overveldende demografisk majoritet på 82 prosent av landarealet til Vestbredden.
60 av de 126 israelske bosetningene er bebodd av mindre enn tusen mennesker, totalt 28.000 israelere.
51 av de bosetningene har et innbyggertall mellom tusen og fem tusen, totalt 114.000 israelere.
De 15 gjenstående bosetningene er de som i Israel blir omtalt som bosetningsblokker. Sammen med Øst-Jerusalem utgjør disse bosetningsblokkene bare fire prosent av arealet på Vestbredden. De ligger i all hovedsak langs våpenhvilelinjene fra 1949 (som feilaktig blir omtalt som 1967-grensene). Det er bred konsensus i Israel om å beholde disse få prosentene av Vestbredden og tilby erstatningsområder til palestinerne, slik Ehud Olmert gjorde i 2008.
Arieli har enda flere fakta fra bakken:
En stor andel av bosetterne har jobber som ikke binder dem til områdene der de bor. 60 prosent av arbeidsstyrken blant de israelske bosetterne på Vestbredden jobber i selve Israel, og 25 prosent jobber i utdanningssektoren. I noen av de mest isolerte bosetningene kan andelen som jobber for det offentlige eller i utdanningsinstitusjoner nå opp til 80 prosent.
De siste årene har det vært en drastisk nedgang i den årlige veksten til bosetterbefolkningen – fra 10,4 prosent på midten av 1990-tallet til 4 prosent i dag. Bare en tredel av veksten kommer av israelere som flytter inn på Vestbredden, to tredeler kommer som fødselsoverskudd. Halvparten av dette fødselsoverskuddet er i de to ultraortodokse byene Betar Illit og Modi’in Illit, som sannsynligvis vil bli en del av selve Israel i en framtidig avtale.
To tredeler av veiene på Vestbredden blir ikke benyttet av israelere. Det er lite israelsk jordbruk eller industri på Vestbredden.
Udjus skriver at alternativet til en tostatsløsning er en enstatsløsning, og at «det bør bekymre alle som er opptatt av den jødiske statens overlevelse». Det er jo nettopp derfor flertallet i Israel (også i meningsmålingen Udjus gjengir) ønsker seg en løsning med to stater for to folk om det kan skje med ekte fred.
Problemet til Udjus er at det er palestinerne som har nektet en løsning med to stater for to folk helt siden 1937 og frem til i dag. Den politiske redaktøren i Fædrelandsvennen kan ikke navnet på en eneste palestinsk leder som aksepterer at Israel kan forbli en jødisk stat etter en avtale mellom partene er iverksatt. Derfor må han slutte å skrive kommentarer som kjefter på Israel, og rekke pekefingeren i riktig retning.
