Samme dag uttalte EU at tiltakene er «kontraproduktive og ikke forenelige med folkeretten». Sveriges utenriksdepartement har kommet med fordømmelse, og det norske utenriksdepartementet hadde nok vært på ballen allerede dersom de ikke var så opptatt med sine egne problemer.
Først litt bakgrunn. Klikk for å åpne lenkene til artikler og temasider som utdyper dette mer grundig.
Mange israelere så for seg på 1990-tallet en demokratisk, demilitarisert palestinsk stat på Vestbredden, side om side med Israel. Den andre intifadaen fikk mange israelere til å gravlegge denne tanken, og 7. oktober-massakren gravla den bare enda dypere. En palestinsk stat er nå helt urealistisk, i hvert fall ikke før det har gått veldig lang tid.
Etter slik Israel ser på folkeretten, har ikke palestinerne mer rett på Judea og Samaria (Vestbredden) enn israelerne. Etter første verdenskrig ga Folkeforbundet enstemmig støtte til å legge til rette for et jødisk nasjonalt hjemland også i området som i dag kalles Vestbredden. I 1947, og mange ganger siden, har palestinske ledere avvist å etablere en stat på hele eller deler av Vestbredden i fred ved siden av en jødisk stat.
18. november 2019 erklærte USAs regjering at de ikke ser på israelske bosetninger som ulovlige etter folkeretten. – Å erklære etablering av sivile bosetninger i strid med folkeretten har ikke hjulpet. Det har ikke fremmet fredens sak. Den tøffe sannheten er at det aldri vil bli en juridisk løsning til konflikten, og strid om hva som er rett og galt i forhold til folkeretten vil ikke skape fred. Dette er et komplekst politisk problem som bare kan bli løst i forhandlinger mellom israelere og palestinere, fortsatte han. Også statusen til bosetningene må avklares i forhandlinger, sa den amerikanske utenriksministeren.
På denne bakgrunn bestrider Israel Aftenpostens betegnelse av hele Vestbredden som «palestinske områder».
Så til de nye tiltakene.
Aftenposten beskriver det første slik:
- «Israelere får kjøpe eiendom på Vestbredden uten å måtte søke tillatelse fra palestinske myndigheter.»
Avraham Russell Shalev, medarbeider i Kohelet, har argumenter for tiltaket som Aftenposten ikke gjengir.
Lovendringen fjerner en jordansk lov fra 1953 (da Jordan okkuperte området ulovlig!) som hadde som hensikt å hindre salg av land til ikke-arabere, og særlig beskytte det for salg til jøder/israelere. Loven var rent rasistisk. Artikkelen 4 i loven sier at bare utlendinger av arabisk opprinnelse kan kjøpe eiendom, dersom det blir godkjent av jordanske myndigheter. Siden 1970-tallet er loven omgått av israelske bosettere ved å registrere selskaper på Vestbredden, som deretter har kunnet kjøpe land.
Israel har frem til nå formelt opprettholdt loven fra 1953, siden en okkupant (Israel er en lovlig okkupant siden området ble vunnet i en forsvarkskrig!) etter folkeretten generelt skal opprettholde gjeldende lover i et område. Men dette er ikke et absolutt krav i folkeretten. For Vestbredden er situasjonen at Jordan hadde invadert området ulovlig for å hindre implementeringen av FNs delingsplan, og okkuperte og deretter annekterte området ulovlig. «Det er uklart hvorfor Israel, mer enn fem tiår senere, må beskytte Jordans påståtte suverene rettigheter i Judea og Samaria,» kommenterer Shalev syrlig. Han viser til flere eksempler der vestlige okkupantmakter har endret på lover og forskrifter.
I tillegg kommer at Jordans okkupasjon ble preget av anti-jødisk vold og diskriminering utover 1953-loven. Shalev skriver:
«Etter krigen i 1948 utviste Jordan 17.000 jøder fra territoriene de hadde erobret, og ødela et dusin jødiske samfunn. Til tross for eksplisitte bestemmelser i våpenhvileavtalene fra 1949 som skulle garantere tilgang til hellige steder, nektet Jordan å implementere disse klausulene, i praksis fra gamlebyen og Vestmuren. Denne utelukkelsen ble håndhevet gjennom strenge visumkrav, der turister ofte ble tvunget til å fremvise dåpsattester eller bevis på ikke-jødisk identitet for å komme inn. Utover nektelsen av adgang var perioden preget av fysisk utslettelse: de jødiske innbyggerne i Øst-Jerusalem ble utvist, og det jødiske kvarteret ble i stor grad desimert. Religiøse landemerker ble målrettet med særlig alvorlighet, ettersom 34 av gamlebyens 35 synagoger ble dynamisert eller omgjort til staller og hønsehus. Denne mangelen på respekt for hellighet strakte seg til Oljeberget, der gamle gravsteiner ble revet opp med roten for å bli brukt som belegningsstein, byggematerialer og til og med gulv for jordanske militærlatriner.»
Med lovendringen som EU kritiserer blir den diskriminerende loven fra 1953 fjernet, slik at jøder enklere kan få privat eiendomsrett i Judea og Samaria – det historiske kjernelandet til det jødiske folket.
Noen israelere vil være enig i kritikken som kommer fra Europa. Disse israelerne er imidlertid få, og har for øyeblikket liten politisk mobiliseringskraft. Dersom godhjertede europeere virkelig ville hjulpet dem, hadde de sluttet å omfavne hver anledning til å fordømme Israel, og brukt tid på å finne en palestinsk leder som godtar at Israel er kommet for å forbli som en jødisk stat.
Du lurer sikkert på om Aftenposten nevnte den rasistiske bakgrunnen for 1953-loven med et ord? Nei, de gjorde ikke det.
