Conrad Myrlands appell under støttemarkeringen for Israel utenfor Stortinget 10. august 2014, forhåndsskrevet manus som kan avvike litt fra framføring. Se hele talen i bunn av artikkelen!
Hjertelig velkommen til støttemarkering for Israel!
Det er godt å se så mange medlemmer av Med Israel for fred og andre venner av Israel samlet. Takk til hver enkelt som har kommet, og takk spesielt til dere som har vært med å gjøre markeringen kjent for mange andre!
Hjertelig takk til trompetist Vivi Chronholm, som åpnet markeringen med en så flott framføring av sangen Jerusalem of Gold.
Dersom jeg glemte deg, gylne by, Jerusalem av gull, ville ditt navn for alltid gjøre mine lepper inntørket, skrev Naomi Shemer i sin sang i 1967.
Vi er samlet her fordi vi ikke har glemt Jerusalem. Vi har ikke glemt hvordan byen, sammen med titalls andre byer i Israel, de siste ukene er blitt utsatt for en rekke forsøk på massakrer av kvinner og barn, menn og eldre. Store iransk-produserte raketter, med sprenglegeme på opp mot 200 kilo – ikke ufarlig, hjemmelaget fyrverkeri som Odd Karsten Tveit i NRK vil prøve å få deg til å tro – er avfyrt av islamistiske terrorister inn i Israel med mål om å drepe flest mulig. Raketter er også avfyrt i retning av atomreaktoren i Dimona, ifølge IDF. Hva ville blitt konsekvensene for hundretusenvis av palestinere sør på Vestbredden dersom det ble radioaktivt utslipp fra Dimona? Det er lite som tyder på at Hamas-terroristene på Gaza-stripen har latt seg stanse av slike spørsmål. I sitt forsøk på å realisere sine folkemordsintensjoner mot det jødiske folk, har de vist gang på gang at de er villig til å ofre livet sine egne kvinner og barn.
Vi er samlet i dag til protest mot krig. Vi er samlet, ikke for å feire Israels krigføring i Gaza, som Aps stortingsrepresentant Freddy de Ruiter sa i sitt oppvigleri mot oss, men for å ta avstand fra den islamistiske terrorgruppen som begynte med å drepe tre jødiske bibelskoleelever, fortsatte med rakettregn over israelske byer og har avvist og brutt en rekke våpenhviler. Vi er ikke her fordi vi liker krig, men fordi vi vil ha en ekte fred. Vi er her fordi vi hater å se barn og kvinner bli drept som et resultat av en ondsinnet krigsplan fra «Den islamske motstandsbevegelsen». Vi er her fordi vi nekter å se Hamas-terrorister herje med den israelske befolkningen som ISIL gjør i Irak eller Boko Haram gjør i Nigeria.
Derfor er den første av våre tre paroler:
1) – Nei til terroren og islamismen til Hamas, som ødelegger livet til palestinerne i Gaza!
Det er viktig å huske at Hamas ikke bare er en fiende av Israel, de er ansvarlig for drap på hundrevis av palestinere i den interne borgerkrigen mot Fatah, og ansvarlig for økt forfølgelse av kristne og andre religiøse minoriteter på Gaza-stripen. Også i den siste krigen har raketter fra Hamas tatt palestinske liv. For å bygge sine smuglertunneler og angrepstunneler har Hamas ofret livet til et stort antall palestinske barn, kanskje opp mot to hundre eller mer. Det er barna du aldri vil få høre om eller se skrekkelige bilder av i de store norske mediene.
Vi er samlet for å markere, ikke bare til det norske folk, men også det israelske folk, at Israel har mange venner i Norge. I løpet av de siste fem ukene har MIFF økt fra under 7000 medlemmer til nå over 8150 medlemmer. Torsdag og fredag alene fikk MIFF over hundre nye medlemmer.
Israel har gode venner i Norge, som til tross for trusler og sjikane fra meningsmotstandere og pøbler, møter opp for å uttrykke vår kjærlighet, omsorg og støtte til landet og folket i en ekstra vanskelig tid. Vi er stolte av å være politisk ukorrekte i et land hvor en politisk, akademisk og teologisk elite lar det regne fordømmelser over verdens eneste jødiske stat.
I våre paroler vil vi også, for det andre, gjøre det klinkende klart:
2) – Det er riktig og viktig at Israel forsvarer sine innbyggere!
Ordene fra vår forrige utenriksminister Espen Barth Eide, som han sa i november 2012, er fortsatt gyldige. Også denne gang har den nåværende utenriksministeren fordømt rakettangrep mot Israel og støttet Israels rett til selvforsvar, samtidig er det nok mange av oss som er skuffet over uttalelser hvor også kritikken mot Israel har sittet løst.
Til slutt, i vår tredje parole, slår vi fast:
3) – Mediedekningen av Israel må bli rettferdig!
Flere norske medier dekker Israel ekstremt urettferdig, ikke minst fordi konflikter som Israel er involvert i får mange ganger mer oppmerksomhet enn andre konflikter, som krever hundre og tusen ganger flere menneskeliv, og omfatter mange flere mennesker. Vi har sett det på ny i grotesk form de siste ukene. Mens tusenvis av mennesker er blitt drept, mange av dem henrettet på bestialsk vis, i Syria og Irak, har alle kamera vært vendt inn i sykehusene på Gaza-stripen. Man kan spørre hvor lenge Mads Gilbert kunne fortsatt som lege her hjemme, dersom han hadde vist den samme hån for regler om pasientbeskyttelse her hjemme, som det han gjør på Gaza-stripen.
Det er ikke bare Israel-venner som ser at Israels kriger dekkes helt annerledes enn andre kriger. Den norske menneskerettighetseksperten Cecilie Hellestveit sa det slik til A-magasinet senest denne uken: «Krig er grusomt. Men krigen i Gaza blir i mye større grad brakt inn i folks stuer enn andre kriger.»
Når Israel i tillegg ensidig blir tillagt ansvaret for redslene vi får nærbilder av, er det ikke rart at negative følelser og hat piskes opp mot Israel. Ondsinnet blir Israel fremstilt som barnemordere, selv om til og med tallene fra Hamas-myndighetene, som i Norge hvitvaskes som FN-tall, viser at andelen drepte barn heldigvis er mye lavere enn barns andel av befolkningen generelt. Det viser jo at Israel har forsøkt å ramme stridende. Vi vet også at Hamas fører opp sine egen barneterrorister som drepte barn.
En rettferdig mediedekning ville bygd kunnskap og ikke hatefulle følelser, engasjement helt sikkert, men ikke et klima hvor meningstyranniet hersker og trusler mot meningsmotstandere florerer. Med en rettferdig dekning, hvor Israels kriger hadde blitt sammenlignet med andre lands kriger, ville ikke en TV2-journalist kunne utrope Israel til «alle statsterroristers far og mor». En programleder i NRK ville forstått med en gang å rette et overtramp, når en journalist i direktesending maler fram bilde av «masse nervøse israelske soldater som skyter på alt som rører seg».
Jeg kan ikke fortsette å nevne all den kritikk jeg har mot norske mediers dekning – da slipper ikke våre andre appellanter til orde. Dere får lese mer på miff.no, og vi kan love at det kommer mer mediekritikk i ukene som kommer. Det er mange overtramp vi ikke er ferdige med.
Se hele talen her:
