Med Israel for freds høstkonferanse MIFF Forum arrangeres dette året i Stavanger, på Scandic Airport Hotel, like ved siden av terminalen på flyplassen. Lørdag morgen var rundt 100 Israel-venner fra hele landet på plass for å få med seg en variert rekke med foredrag. Først ut på plattformen var nestleder i MIFFs hovedstyre, Bengt-Ove Nordgård. Han holdt et informativt foredrag om FNs forhold til Israel, og viste gjennom en lang rekke eksempler hvordan store deler av FN-systemet har utvist en bemerkelsesverdig slagside mot Israel helt siden staten ble opprettet i 1948.
– FN-sambandet skriver på sine norske nettsider at Israel er ”det landet som har unnlatt å etterkomme flest FN-resolusjoner” – men hvem sier det mest om, Israel eller FN? spurte Nordgård, og opplyste om at Israel bare i 2015 fikk 20 resolusjoner mot seg, mens Nord-Korea og Syria fikk én hver det samme året. Mange land som er kjent for notoriske brudd på menneskerettighetene, som Saudia-Arabia, Sudan og Afghanistan, fikk ingen resolusjoner mot seg det året.
Nordgård siterte fra en tale Ban Ki-Moon holdt der han erkjente at det er ”en viss partiskhet mot Israel” i FN. Her kan du se FNs generalsekretær komme med denne innrømmelsen:
(Artikkelen fortsetter under videoen)
Nordgård kom med flere mulige forklaringer på den store skjevheten: Rent praktisk er de anti-israelske resolusjonsforslagene sikret stor oppslutning så lenge 120 av 193 medlemsland tilhører den såkalte alliansefrie blokken – som består av de muslimske landene og utviklingslandene i den tredje verden. Et ønske om å bruke Israel som ”lynavleder” kan også ligge bak – det kan være nyttig for en del land å flytte fokus bort fra eget demokratiunderskudd og dysfunksjonalitet. I tillegg høres få protester fra Vesten – et mulig resultat av Vestens behov for selvpisking etter kolonialismen.
Nordgård viste eksempler på FNs slagside mot Israel fra både sikkerhetsrådet, generalforsamlingen, de palestinske flyktningenes hjelpeorganisasjon UNRWA, menneskerettighetsrådet, CEIRPP og UNESCO.
Ansvaret for det palestinske flyktningproblemet
Nordgård viste hvordan FNs sikkerhetsråd helt siden de arabiske statene avviste FNs delingsplan for palestinamandatets territorium i 1947 har neglisjert Israel. Selv om opprettelsen av Israel i 1948 hadde folkerettslig grunnlag både i San Remo-traktaten fra 1920, som ble ratifisert av Folkeforbundet i 1922, og i FNs delingsplan, som jødene sa ja til mens araberne sa nei, unnlot FNs sikkerhetsråd å gjøre vedtak om maktbruk for å følge opp delingsplanen.
– Sikkerhetsrådet kunne ha hindret de fem arabiske nabolandene i å angripe Israel 15.mai 1948, dagen etter at staten ble opprettet, sa Nordgård.
Det var denne manglende inngripen som ga anledning til at det palestinske flyktningproblemet kunne oppstå.
– Det var ikke Israel som skapte det palestinske flyktningproblemet. Det har sin årsak i at de arabiske landene sa nei til delingsplanen, at fem arabiske land gikk til angrep mot Israel og at Egypt og Jordan begynte å okkupere Gaza og Vestbredden, forklarte han.
Også i krigene i 1956 og 1967 valgte FNs sikkerhetsråd å la være å gripe inn for å beskytte den jødiske staten og kanskje avverge de væpnede konfliktene.
Fordømmer Israel, men ikke palestinsk terror
I foredraget viste Nordgård hvordan FNs generalforsamling konsekvent ikke har kunnet klare å fordømme palestinsk terror mot israelere. Til og med et resolusjonsforslag som fordømte massakren av 11 israelske idrettsutøvere under OL i Mȕnchen i 1974 ble nedstemt. Senere det samme året ble det derimot vedtatt en resolusjon som slår fast at folk som lever under okkupasjon, har rett til å fortsette å gjøre motstand. Slik har mønsteret blitt at palestinsk terror behandles som lovlig motstand, mens Israels svar behandles som ulovlig aggresjon.
Året etter kom FNs rasismeresolusjon, der zionisme, som i realiteten bare er en oppfatning om at jødene må få være i sikkerhet i et eget hjemland i området der de har sin historiske bakgrunn, ble definert som en form for rasisme og diskriminering.
Da Egypt og Israel inngikk fredsavtale i 1979, fordømte FNs generalforsamling fredsavtalen.
Særbehandlingen av de palestinske flyktningene
Et annet oppsiktsvekkende faktum om FN er hvor forskjellig de palestinske flyktningene blir behandlet, sammenlignet med alle andre flyktninger. De er den eneste flyktninggruppen som har en egen FN-organisasjon, UNRWA. Resten håndteres av FNs høykommisær for flyktninger.
– Mens FNs høykommisær er til for å hjelpe mennesker ut av flyktningstatus, driver UNRWA i stedet med å hjelpe mennesker å bevare deres flyktningstatus, sa Nordgård.
Han viste til at høykommisæren har hjulpet 50 millioner mennesker til en ny start i livet, mens UNRWA har fått 711.000 flyktninger til å vokse til fem millioner som fortsatt er flyktninger.
Det store problemet er FNs resolusjon 194, som gir alle som bodde i palestinamandatets område i perioden mellom mai 1946 og mai 1948, rett til å vende tilbake. Dette går på tvers av vanlig praksis overfor andre flyktningstrømmer i det 20. århundre, der befolkningsutvekslinger har vært vanlig. Den norske regjeringen støtter likevel opp om UNRWA og retten til å vende tilbake.
Se video av Bengt-Ove Nordgårds foredrag her:
Her kan du se Bengt-Ove Nordgårds presentasjon som ble brukt i foredraget:
FNs urettferdige behandling av Israel
Følg MIFF Forum i sosiale medier
Varamedlem i MIFFs hovedstyre, Kristoffer Vikan, ga løpende oppdateringer fra konferansen på MIFFs Snapchat. Legg til kontoen miff.no for å følge den.
Du kan også følge MIFF Forum på MIFFs Instagram-konto, på MIFFs Facebook-side og Facebook-profilen til daglig leder Conrad Myrland.
