Vi gjengir dette anonymiserte leserinnlegget fra Bergens Tidende:
Vi gjemmer våre davidsstjerner nå
Det er trist at vi som markerte ettårsdagen for terrorangrepet mot Israel, måtte beskyttes av politiet.
Festplassen i Bergen, 7. oktober klokken 17:30: Vi er noen hundre mennesker som har møtt opp for å markere ettårsdagen for den grusomme massakren – pogromen – som fant sted i Israel, hvor 1200 uskyldige mennesker ble slaktet.
Vi står der rolig og fattet. Vi bærer fakler, og skilt med bilder av noen av de drepte, og noen av de rundt 100 gislene som fremdeles holdes av terrororganisasjonen Hamas. Vi starter markering med ett minutts stillhet. Det hele foregår med verdighet. Med sorg! Og med en liten klump i magen.
Klumpen i magen handler om at rundt oss og over oss er det politi og overvåking. Droner og helikoptre i luften. Politi med hjelmer og skjold. Sperrebånd og gjerder. Hunder og biler. Sivile spanere, førstehjelpspersonell og en ambulanse. Det er rett og slett absurd at en skal måtte stå innenfor sperringer på en tilnærmet hermetisk lukket Festplassen, for å avholde en minnemarkering!
Appellene starter. Det snakkes om krigens ondskap, antisemittisme, Norges rolle i det hele, Israels historie, og grusomhetene som kommer i kjølvannet av krig. Det snakkes med rolige stemmer. Ingen skriking, intet sinne, men rolige meningsytringer fra mennesker som tør å mene noe, til mennesker som tør å vise støtte. For det er nemlig ingen selvfølge at noen tør det lenger. I Norge – i 2024.
Etter hvert tennes faklene og appellantene skiftes ut. Vi som står og lytter i trist taushet mens vi minnes ofrene, blir litt stresset når vi hører taktfaste, aggressive rop som nærmer seg.
Mange av oss kaster nervøse blikk over skulderen, og ganske riktig – her kommer «flaggborgen» fra demonstrasjonen som skulle være på Torgallmenningen der andre mennesker ønsket å markere sin egen sorg og sitt eget sinne. Og som politiet hadde bedt dem om å holde senere på kvelden.
Vi aksepterer at det foregår andre samlinger i Bergen sentrum. Hos oss nevnes ikke dette med et eneste ord. De marsjerer for å komme bort til oss for å … ja, jeg vet egentlig ikke hva de hadde til hensikt, for de ble stoppet av politiet. De sto der som en mur med hjelmer, skjold og hunder.
Appellene og minneordene er ferdige. Vårt fakkeltog starter, og vi går stillhet rundt Smålungeren, i lavmælt samtale med dem ved siden av oss om hvor vanskelig det har blitt, og hvor uendelig trist det er at en markering som dette må foregå innenfor sperringer.
Vårt fakkeltog avsluttes da vi returnerer til Festplassen. Vi går hver til vårt. Noen gir hverandre en klem, noen tar hverandre i hånden, noen bare forlater stedet. Men ingen av oss går over Festplassen i retning Musikkpaviljongen, for der står det fremdeles rundt 100 mennesker og brøler aggressive slagord. Truer. Forsøker å skremme og å overdøve det vi driver med. Noen har fått tak i et israelsk flagg – det brennes!
Det ble ingen konfrontasjon – denne gangen. Men jeg undres:
Hva hadde skjedd om politiet ikke hadde vært der? Hva hadde skjedd om disse aggressive menneskene – som jeg ser på video på bt.no – som hyller 7. oktober som en seiersdag, som starten på en revolusjon – hva hadde skjedd om de hadde fått tak i oss? Kommet seg over gaten og inn på Festplassen? Hadde det blitt vold og blod? Hadde vi blitt truet, slått og sparket, slik jøder og israelvenner opplever over hele verden i disse tider?
Vi som gjemmer våre davidsstjerner, vi som ikke tør å ha våre menorah’er i vinduskarmen? Hvordan hadde det gått med oss om politiet ikke var der og stanset dem?
Kanskje noen – etter å ha lest om dette i avisen, eller vært i Bergen sentrum den 7. oktober kan begynne å forstå det som Golda Meir i sin tid skal ha sagt:
Om araberne legger ned sine våpen, blir det fred.
Om jødene legger ned sine våpen, blir vi massakrert.
Bergen sentrum 7. oktober ga et godt bilde av hva som faktisk foregår, og har foregått rundt Israel i uminnelige tider. Staten Israel må forsvare seg mot dem som ønsker å utslette den. Det må gjøres med vold og makt.
Vi som ønsker å markere sorg og avsky på ettårsdagen for terrorangrepet – den største massakren av jøder siden 2. verdenskrig – må beskyttes mot de som ønsker å utslette oss. Det måtte også gjøres med vold og makt.
Det er trist at så mange står tause og ser på dette. Nok Nå! Og enda tristere er det at jeg ikke tør å sette navnet mitt under dette innlegget, for det kan faktisk være farlig!
BT kjenner innsenderens identitet.