I Dagen 14. august presenterer biskop Tor B. Jørgensen synspunkter som «venn av Israel». «Jeg ønsker at Israel skal ha en framtid og kunne leve i fred og trygghet», skriver han. Men også palestinerne må ha framtid og håp. Han ønsker kommentar fra MIFF på Israels undertrykkelse av palestinerne.
Fra 1972 til 1991 kunne jøder og arabere i Israel, på Vestbredden og i Gaza stort sett reise fritt i hele området. Så begynte Israel å begrense palestinernes bevegelsesfrihet. Hvorfor? Det skyldtes volden fra palestinsk side i den første intifadaen og bølgen av selvmordsterrorister på 1990-tallet.
I 2000 startet Yasser Arafat den andre intifadaen og drev den videre samtidig med at det foregikk fredsforhandlinger som endte med at president Bill Clinton la fram en fullstendig fredsplan like før han gikk av i januar 2001. Planen gav palestinerne hele Gaza og nesten hele Vestbredden, med jord i selve Israel til erstatning for de bosetningene Israel skulle beholde. (Fremdeles – 13 år etter – utgjør de jødiske bosetningene på Vestbredden bare ca. 3 prosent av arealet.)
Volden, med selvmordsbomber og annen terror, ble så stor at Israel måtte gå til sterke restriksjoner og til slutt begynne å bygge sikkerhetsgjerdet fra 2002. Bare disse restriksjonene, som virker undertrykkende, hindrer terroren i å blusse opp igjen.
Når verken Arafat eller den nåværende lederen av PA, Mahmoud Abbas, har gått med på fredsforslagene, skyldes det først og fremst kravet om «rett til å vende tilbake». Araberne generelt og palestinerne spesielt krever at alle de palestinerne som flyktet da Israel ble opprettet i 1948 (700-800.000 mennesker) og alle deres 5-10 millioner etterkommere uansett hvor i verden de bor, skal ha rett til å flytte inn i selve Israel. Ingen av disse flyktningene skal ha rett til å bli statsborgere i den palestinske staten (Vestbredden og Gaza), heller ikke de som har bodd der siden 1948. Og ingen palestinske flyktninger skal kunne bli statsborgere i noen annen arabisk stat heller. De skal presses til å flytte inn i Israel, som da ganske raskt vil få arabisk flertall.
For å få en fredsavtale må Israel altså gå med på nasjonalt selvmord. Akkurat nå, når vi ser hvordan religiøse minoriteter blir behandlet i Irak, Syria, Jemen, Egypt, Libya og delvis i andre land, forlanges det at jødene i Israel bytter en av verdens mest vellykkede stater med den statusen minoriteter har i muslimske land. Det er det de har flyktet fra. Flertallet av jødene i Israel er flyktninger fra muslimske land og deres etterkommere. Det har flyktet flere jøder bare fra arabiske land enn palestinere fra Israel.
Sterke krefter i mange land støtter kravet om «rett til å vende tilbake». Eksempler: Kirkenes Verdensråd, Mellomkirkelig råd, SV, Norsk Folkehjelp og LO. Vi oppfatter ingen av disse som venner av Israel.
MIFFs råd til kirken og biskop Jørgensen er å ta et skikkelig oppgjør med de holdningene i arabiske land som ikke anerkjenner at jødene har rett til en stat hvor de kan være i flertall og være frie. Inntil det skjer, kan det bare bli konflikthåndtering. Fred er umulig.
