SATIRE
I forrige uke publiserte kunstnerne Pia Maria Roll og Marius von der Fehr en falsk beklagelse som om den kom fra Nationaltheatret. De beklaget at Nationaltheatret har samarbeidet med et israelsk teater og kom med en rekke demoniserende anklager mot Israel. Beklagelsen er publisert som film på YouTube og ble trykket i Morgenbladet som et «kunstverk» 23. september. Nationaltheatret har tatt avstand fra beklagelsen, men lot likevel kunstnerne presentere sin film under Ibsen-festivalen.
I løpet av uken har kunstnerne tatt til fornuft. Fredag 30. september kommer de med følgende beklagelse i Morgenbladet. De har også laget en ny film av beklagelsen tekstet på engelsk. Siden de er så dypt skamfulle over sin første film, ønsker kunstnerne at deres beklagelse skal nå et størst mulig publikum. De ber derfor om at du deler filmen fra MIFFs Facebook-side eller YouTube-side.
Les hele beklagelsen under filmen.
Pia Maria Roll og Marius von der Fehr beklager
Dette er en stor dag for oss begge to. Dette er dagen vi offentlig beklager vår skammelige demonisering av verdens eneste jødiske stat.
Da vi første gang engasjerte oss i støtte til den palestinske nasjonalbevegelsen, var vi ikke klar over de antisemittiske og islamistiske strømninger som har satt sine dype merker i bevegelsen fra begynnelsen. Vi visste ikke at tidligere og nåværende palestinske grupper misbruker solidaritet og økonomisk støtte fra venner i Norge og andre land til å terrorisere sine jødiske naboer og sin egen sivilbefolkning. Vi visste det ikke, fordi vi ikke hadde gjort noen form for research.
Vi visste ikke at et samlet palestinsk sivilsamfunn krever at millioner av palestinere skal ha rett til å flytte inn i staten Israel, fordi de vil utslette den jødiske staten Israel. De internasjonale humanistiske og solidariske kreftene vi tidligere har ønsket å sammenligne oss med, kjemper ikke for «rett til å vende tilbake» for noen annen flyktninggruppe enn den som vil sende jøder tilbake til et liv som en minoritet over alt i verden – tilbake til situasjonen jødene har flyktet fra. Vi visste ikke dette, fordi vi ikke tok oss bryet med å undersøke.
Mine damer og herrer, hvordan, i Nansens og Lies navn kunne vi være så blinde? Mens vi har kjempet for Palestinas sak, har Hamas og Islamsk Jihad, i Palestinas navn, angrepet jødiske kvinner og barn med tusenvis av raketter. Mens vi har brukt norske skattebetaleres penger til å sverte Israel, har Fatah og palestinske selvstyremyndigheter brukt norske skattebetaleres penger til å hylle terrorister og gi dem – flere av dem stolte barnemordere – stor økonomisk belønning. Vi har hørt på folk som snakker fint om en tostatsløsning, samtidig som de støtter et politisk krav som vil gjøre Israel arabisk og muslimsk. To stater for to folk vil de ikke høre snakk om. De glemmer at dette ikke er en likeverdig konflikt.
Det finnes allerede 22 arabiske stater og 57 muslimske stater. Det er disse som trenger å sette seg ned og snakke og sammen akseptere at jødene har 1 (én) stat. Først da kan vi ha håp om å se begynnelsen på at kjærligheten blomstrer.
Dette er ikke en kolonialistisk konflikt. Jødene er en urbefolkning i Midtøsten og Nord-Afrika, og særlig i området mellom Jordan-elven og Middelhavet hvor de har sine historiske, kulturelle, religiøse og språklige røtter. Jødene har vært en forfulgt og diskriminert minoritet både i Europa og Midtøsten. I våre besteforeldres levetid har jøder i arabiske land, som utgjorde 1-2 prosent av befolkningen, fått sitt eget land på 0,2 prosent av landområdet. I 99,8 prosent av området er de drevet bort.
Vi som støtter en nasjonalstat for palestinerne, vet at det er rimelig at også andre folk får ha selvstyre. Med økende antisemittisme i Europa, og med sterkt økende etnisk og religiøst dødelige konflikter i Midtøsten, er det avgjørende at jødene har sitt eget land som de kan forsvare. Det var det vi ikke forsto tidligere. Og for det brenner vi av skam.
Mine damer og herrer, dere tenker sikkert nå at «Dette er bare ord – bare enda flere tomme ord fra nok en kunstner!». Men, vi lover dere, fra dypet av våre kreative hjerter: Det er det ikke. Ny kunnskap har tvunget oss til å forstå at vi ikke lenger blindt kan støtte den palestinske nasjonalbevegelsen samtidig som vi demoniserer og underkjenner den jødiske nasjonalbevegelsen. Vi kan ikke tillate oss å bli brukt som et redskap for å bygge makt og prestisje for korrupte palestinske ledere.
Dette burde gjelde for alle europeiske kunstnere. For å unngå slike mareritt av skam som vi nettopp har opplevd, må vi åpne opp for verden utenfor. Vi må se at den vestlige verden er under angrep fra radikale islamister, frigjøre oss selv fra ettergivenhet og utsette oss for faktisk personlig risiko. Først da kan kunsten bli viktig i årene som kommer.
Ja, vi kommer til å tape penger. Ja, vi kommer til å få fiender. Men ved å gjøre dette vil vi faktisk få noe til felles med flertallet av vårt europeiske publikum.
Og vi – Pia Maria Roll og Marius von der Fehr – vil gå foran og lede an med utgangspunkt i disse tre løftene:
- Vi gir herved vår fulle og hele støtte til Israel som jødenes nasjonale hjemland. Vi melder oss med dette inn i organisasjonen Med Israel for fred, hvor vi kan stå sammen med over 10.000 andre nordmenn som har fått opp øynene. Folk som vet det vi tidligere ikke visste.
- I to år fra og med 2017 vil vi bruke all statsstøtten vi lever av som kunstnere (bare i 2016 fikk Pia minst 1,3 millioner kroner), til å sette fokus på trusselen fra radikal islam. Sammen med våre kollegaer har vi store kunstneriske ressurser, og vi ser fram til å bruke dette på å utforske en trussel som bare i dette århundret har drept hundretusenvis av mennesker i Midtøsten og hundrevis av mennesker i Europa. I denne perioden vil vi også gi 50 prosent av vår lønn til å bygge tilfluktsrom for jødiske familier som er truet av raketter fra den shia-muslimske terrororganisasjonen Hizbollah i Libanon.
- Vi vil bruke disse to årene på å vise det norske folk all den teknologien og kompetansen Israel har som vi trenger i et fremtidig samfunn.
Til slutt:
Løgnene til BDS-bevegelsen har fått oss til å forstå noe vi lenge hadde glemt: Kunst kan være viktig. Vi vil for alltid være dypt takknemlige for den påminnelsen.
La Israel leve! Lenge leve kunsten.
