Regjeringens Handlingsplan mot antisemittisme 2016-2020 ble lansert søndag 2. oktober. Etter at Hans Olav Syversen (KrF) har kjempet for saken med utholdenhet gjennom en årrekke, ble planen lansert bare noen timer før jødenes nyttårsaften. Den bærer hele seks statsråders navnetrekk.
Det er mange gode tiltak i handlingsplanen, ikke minst er det viktig at regjeringen forplikter seg til å gjennomføre holdningsundersøkelser hvert femte år. Det var i den første av disse undersøkelsene (fra 2012) at 38 prosent av det norske folk mente Israels behandling av palestinerne var «like ille» som nazistenes behandling av jødene under andre verdenskrig. I tillegg svarte 29 prosent at det var umulig å svare. Kunnskapsløsheten skriker oss i ansiktet.
Handlingsplanens forfattere er ikke blinde for koblingen mellom Israel og den nye antisemittismen. De skriver: «Kritikk av Israel kan være kraftig, ensidig og ubalansert uten nødvendigvis å være antisemittisk. Samtidig finnes det eksempler på at det som oppfattes som negative handlinger utført av staten Israel, beskrives som resultat av iboende, negative karaktertrekk hos jøder. Det hender altså at israelkritikk inkluderer antisemittiske forestillinger, og ytringer med antisemittisk innhold fremmes i enkelte sammenhenger kamuflert som «anti-sionisme». Jøder i Norge kan også oppleve å bli stilt til ansvar for staten Israels politikk, blant annet i debatter i norsk offentlighet.»
27. september holdt Lord Jonathan Sacks, tidligere sjefsrabbiner i Storbritannia, et glitrende fordrag under en konferanse i det europeiske parlamentet i Brüssel. Også Sacks slo fast at kritikk av Israel ikke er antisemittisme. Han sa: «Å ikke like jøder er ikke antisemittisme. Vi har alle folk vi ikke liker. Det er ok, det er menneskelig, det er ikke farlig.» Samtidig var Sacks tydelig der handlingsplanen er utydelig. «Antizionisme er antisemittismen i vår tid,» sa han. «På 1800-tallet og tidlig 1900-tallet ble jødene hatet på grunn av deres rase. I dag blir de hatet på grunn av deres nasjonalstat, staten Israel.» Det er å ønske at de ulike formidlerne som nå skal engasjeres og finansieres gjennom handlingsplanens tiltak, er informert av Sacks klarsyn.
Den toneangivende jødiske lederen og forfatteren sa: «Når folk gjennom historien har forsøkt å argumentere for sin antisemittisme, har de gjort det med å holde seg til den høyeste form for autoritet i deres kultur. I Middelalderen var det religion. Så vi fikk religiøs anti-judaisme. Etter opplysningstiden i Europa var det vitenskap. Så vi fikk tvillingene nazi-ideologi/sosialdarwinisme og såkalt vitenskapelig raseforskning. I dag er den høyeste form for autoritet i verden menneskerettigheter. Det er derfor Israel – det eneste fullt ut fungerende demokratiet i Midtøsten, med en fri presse og uavhengige domstoler – jevnlig blir anklaget for de fem kardinalsynder mot menneskerettigheter: rasisme, apartheid, forbrytelser mot menneskeheten, etnisk rensning og forsøk på folkemord. Den nye antisemittismen har mutert så mye at enhver som praktiserer den kan fornekte at han eller hun er en antisemitt. Jeg er ingen rasist, vil de si. Jeg har ikke noen problemer med jøder eller jødedommen. Jeg har bare et problem med staten Israel. Men i en verden med 56 muslimske og 103 kristne land, er det bare én jødisk stat, Israel, som utgjør en kvart del av én prosent av landområdene i Midtøsten. Israel er det eneste av de 193 medlemslandene i FN som jevnlig får truet sin rett til å eksistere, med én stat, Iran, og mange, mange andre grupper, som er forpliktet på å ødelegge landet.»
Den nye antisemittismen bygger i stor grad på løgnbilder av Israel. Et av de beste og billigste tiltakene mot antisemittisme, ville derfor være om toppledere i de største norske partiene fortalte sine velgere sannheten om Israel. Hadde de begynt med å fortelle jødenes historie i arabiske land og begrunnet hvorfor Israel må være en nødhavn, hadde man kommet et godt stykke på vei. Tiltaket koster knapt noe i kroner, men kan koste politisk mot i en virkelighet med sterke, statsfinansierte anti-sionistiske medier.
