Alf R. Jacobsen er prisbelønnet journalist og forfatter. Han har studert litteraturvitenskap og sosiologi ved Universitetet i Oslo og Universitetet i Bergen.
Jacobsen har vært frilansjournalist og ansatt som journalist i Finnmark Dagblad, Alle Menn, Klassekampen, Verdens Gang og Dagbladet. Han var redaktør i Økonomisk Rapport i perioden 1993–1995 og redaktør i NRKs program «Brennpunkt» fra 1995 til 2001.
Jacobsen er en av Norges fremste krim- og dokumentarforfattere, og har skrevet et førtitalls bøker og filmmanuskripter. (Foto: Aschehoug)
Av Alf R. Jacobsen
Den nye boken Det falske bildet av Israel, utgitt av organisasjonen Med Israel for fred (MIFF), er som et knyttneveslag mot medieverdenens selvbilde, utenriksdekning og multikulturelle nonsjalanse. Alle, som tar seg tid til å lese hele verket, vil sitte rystet igjen over feil, ensidighet og direkte pro-arabisk propaganda. Ikke tilfeldige og tilgivelige enkeltstående misforståelser under tidspress, men systematisk desinformasjon og Israel-hets i reportasje etter reportasje, år etter år. Kritikken er ugjendrivelig dokumentert og fundamental og bør bli tvangslesning ved alle fakulteter og skoler som driver med journalistikk og kommunikasjon. Den rammer særlig to institusjoner, som begge lever med spesielle krav til balanse og ofte påkaller seg sin egen høyverdige etiske standard: det statsfinansierte NRK og avisenes pressebyrå, NTB.
Forfatter Conrad Myrlands drepende analyse viser at de to institusjonenes dekning av Israel og krigene i Midtøsten over lang tid har demonisert Israel og gjort det umulig for folk uten spesielle kunnskaper å forstå hva konflikten dreier seg om. De bærer derfor et tungt med-ansvar for spredning av antisemittiske holdninger i befolkningen.
Til tross for at Israels fiender bruker irregulære metoder, har Israel utrolig nok likevel lyktes i å holde dødstallene lave i sine kriger. I 2002 ble det for eksempel drept 17 ganger flere mennesker i krig mellom tsjetsjenere og russere enn mellom palestinere og israelere i intifadaens mest dødelige år. To år seinere ble det i Kongo drept dobbelt så mange per uke som i fire års kamp langs Israels grenser. Og for å flytte statistikken direkte til det norske regjeringskvartalet: I løpet av 10 år kan norske soldater i Afghanistan på skiftende regjeringers ordre ha drept like mange (opp mot 4.000) som Israels styrker drepte på 16 år, fra 1987 til 2003 (3.900 soldater og sivile).
Likevel ble pressens ramaskrik nesten eksklusivt rettet mot Israel, som ble anklaget for uhemmet voldsbruk og brutalitet. Det ble pisket opp et hat mot Israel i Norge, noe som gjorde at fire av ti nordmenn faktisk trodde at Israel behandlet palestinerne på samme måte som Nazi-Tyskland behandlet jødene under Annen verdenskrig.
Israels fiender er gode på manipulering og politisk krigføring. Har journalistene i felten og bak skrivebordene i Oslo overhode tenkt seg at de er blitt ofre for bevisst manipulering og fusk av smarte og kyniske agenter? Eller har noen av dem selv påtatt seg påvirkningsrollen på vegne av kamuflerte arabiske terror-organisasjoner og deres antakelig velmenende støttespillere i Vesten?
Det bisarre er – som Myrland grundig dokumenterer – at vestlige journalister og politikere fortsatt nærmest systematisk legger skylden på Israel, og særlig på bosettingene på Vestbredden, til tross for at de fleste vet at forklaringen er en helt annen: araberstatenes ønske om å vedlikeholde flyktningsituasjonen som et ledd i den politiske krigføringen, og kravet om full rett til retur for absolutt alle, både de få gjenlevende genuine flyktningene fra krigen i 1948 og deres etterkommere.
Mens om lag 700.000 arabiske palestinere dels valgte å forlate krigssonen og dels ble drevet ut i kjølvannet av kampene, er antallet med status som flyktninger i dag mellom fem og åtte millioner. Alle forhandlinger og alle kompromissforsøk etter 1993 har strandet fordi ingen arabisk eller palestinsk statsmann til nå har villet gi avkall på den absolutte retten til å vende tilbake.
Det er en konsesjon Israel ikke kan gi av lett forståelige grunner. Dersom mellom fem og åtte millioner palestinere prinsipielt kan forlange plass innenfor Israels grenser, vil landets 6,7 millioner jøder (av ni millioner innbyggere, hvorav to millioner muslimer) havne i mindretall. Israel vil ikke lenger være jødenes hjemland. Det vil være en ny muslimsk stat.
For Israel spiller det kanskje ingen stor rolle om utviklingen i Norge fortsetter i negativ retning. Regjeringen, utenriksdepartementet, de frivillige organisasjonene, deler av kirken og massemedia har i årevis demonstrert en pro-palestinsk holdning og brukt milliarder på en politikk som i praksis har holdt konflikten levende – særlig gjennom bevilgninger til UNRWA, palestinernes egen flyktningeorganisasjon i FN-apparatet.
Med store deler av Midtøsten i fattigdom, ruiner, kaos og den islamske fanatismens grep, er Israel i det store perspektivet Europas håp, det siste levende demokrati ved den sørlige bredden av Middelhavet. Med sin gamle og avanserte kultur, med sine felles minner og fortellinger, med sin begavelse og kreativitet, med sin patriotisme og vilje til å leve oppreist er landet et eksempel: det nytter hvis man tror.
Motsatt: vi med vår regjering og presse synes ikke å se det store bildet. Vi har konsekvent undergravd Israels lange og seige eksistenskamp. Følgene kan bli ytterst alvorlige. Hvis Israel faller, vil Europa være sårbart som aldri før – under press av udemokratiske og totalitære krefter som dukker opp i stadig nye forkledninger. Kampen står om Israels evne til å overleve. Det er en kamp som gjelder oss alle. En slik analyse stopper ikke kritikk. Den gjør kritikken mer levende og relevant.
