Statsminister Ehud Olmert har fått mye kritikk de siste månedene. Det følgende er noen av de svarene han gir på kritikken.
David Horovitz er sjefredaktør i Jerusalem Post. 28. september 2006 stod et langt intervju han og veteran-reporteren Herb Keinon hadde med Olmert. Det følgende bygger på dette intervjuet.
Raketter
Da krigen mot Hizbollah startet 12. juli 2006, var Olmert klar over at Israel ikke har noe svar på kortrekkende raketter. Det visste israelere flest også. Men det var likevel full støtte for å ta krigen med Hizbollah. For selv om slike raketter er ubehagelige og fører til død og skade og til at mange må gå i bomberom, er de ingen eksistensiell trussel mot Israel. Men dersom Hizbollah skulle få fortsette å bygge seg opp i flere år til, og skaffe mange flere raketter med lengre rekkevidde og mer ødeleggelseskraft, kunne trusselen blitt mye større på et senere tidspunkt.
Olmert sa hele tiden under krigen at Israel ikke kunne ødelegge Hizbollah med sine utskytningsramper for raketter fullstendig. Det lot seg ikke gjøre, for rakettene er små og kan gjemmes bort veldig mange steder. Men Israel vil etter hvert finne et teknologisk svar slik at kortrekkende raketter kan stanses før de når målet. Det vil fjerne denne trusselen både mot Nord-Israel og mot områdene ved Gaza.
Rakett-trussel og rakett-forsvar
Inntil en slik løsning foreligger kan Israel ikke gjøre så mye med de kortrekkende rakettene, og det vet alle. Men de arabisk land har merket seg hva Israel gjorde med de langtrekkende rakettene: De fleste ble ødelagt i begynnelsen av krigen. Dette har større betydning i forhold til hvordan araberne oppfatter hvor sterkt det israelske forsvaret er.
Hvis Israel hadde startet en stor operasjon på bakken fra begynnelsen av krigen, uansett å bry seg om hva det kostet, ville det fremdeles ha kommet Katuyshaer over Israel. For noen raketter ble skutt ut fra områder nord for Litani-elven. Det Israel kunne oppnå ved en stor offensiv, var for lite i forhold til hva det ville kostet.
Politiske mål oppnådd – vellykket krig
Olmerts målsetning med krigen var altså ikke å ødelegge Hizbollah fullstendig. Den var å endre forholdene i Libanon slik at regjeringen overtar mer av kontrollen og trusselen mot Israel fjernes.
Grunnlaget for dette er Sikkerhetsrådets resolusjon 1559, som aldri var blitt gjennomført. Ifølge den skulle Hizbollah avvæpnes. Olmert mål var å kombinere militær makt og politisk innflytelse for å få til en varig løsning. Det er første gang Israel har tenkt slik i en krig. Tidligere kriger har endt med at verden presset en våpenhvile på Israel. Denne gangen var våpenhvile-vedtaket i samsvar med Israels politiske interesser:
Resolusjon 1701, som markerte slutten på sommerens krig, ble vedtatt med 15 mot 0 stemmer i Sikkerhetsrådet. Den inneholder ingen kritikk av Israel etter 33 dager med krig mot et muslimsk land, til tross for alle klager mot Israel verden over. Olmert mener at Israels krig var proporsjonal: Den var slik det var nødvendig for å oppnå et slikt politisk mål.
Det har vært feil og gale vurderinger i denne krigen som i alle andre. Men ingen av Israels kriger har i så stor grad oppnådd de politiske målene som var satt på forhånd. Slik sett er det den mest vellykkede av alle Israels kriger.
Hva skjer i Libanon?
Lederen for UNIFIL (FN-styrkene i Sør-Libanon), franskmannen Alain Pellegrini, sa nylig at hans styrke ikke vil sette i gang noe angrep mot Hizbollah. Og dersom Hizbollah er på vei til å angripe Israel, vil UNIFIL ikke gjøre noe før det har spurt den libanesiske hæren om den trenger hjelp.
Olmert kommenterer dette med at mange mennesker sier mange ting. Det er så mange politiske hensyn å ta, så man unngår å si offentlig det som kan irritere noen. Men realiteten på bakken er at man ikke finner en eneste Hizbollah-kriger som viser seg med våpen i det aktuelle området.
Hizbollah og deres leder Nasrallah har stor oppslutning blant shia-muslimene i Libanon. Men blant de andre gruppene er det sterke følelser mot Hizbollah.
Olmert tror at krigen startet en prosess som vil endre libanesisk politikk og redusere Hizbollahs rolle betydelig. Det vil neppe mer bli mulig å utløse en stor konfrontasjon med Israel fra Sør-Libanon. Hizbollah vil nok kunne få nye våpen, men med langt mindre kapasitet enn før. Hizbollah vil ikke lenger i samme grad kunne være Irans forlengede arm.
Det avgjørende blir om den libanesiske regjeringen under Saniora, det internasjonale samfunnet og den lokale befolkningen er sterke, besluttsomme og utholdende nok.
Syria
Det er skapt en oppfatning av at Hizbollah klarte seg bra mot Israel. Og det er riktig at ved noen landsbyer kjempet Hizbollah godt. Bashar Assad i Syria har fulgt dette opp med trusler om krig mot Israel.
Men Olmert tror at Assad vet bedre. I en eventuell krig mot Syria blir ikke kampene slik de var ved enkelte landsbyer i Libanon. Syrerne har nok for eksempel merket seg at det israelske flyvåpenet kunne treffe ethvert mål på millimeteren akkurat når det ønsket. Det får dem til å tenke seg om noen ganger ekstra før de går til krig.
Assad brukte derfor ikke den anledningen han kunne ha hatt under krigen mot Hizbollah. Israel gav syrerne beskjed om at det ikke ville komme noe israelsk angrep, og at syrerne var kloke hvis de ikke satte i gang noe mot Israel. Og slik gikk det.
Olmerts beslutninger
Statsminister Olmert fattet tre store beslutninger under krigen:
a) Å svare på provokasjonene som innledet krigen på en slik måte at det nesten sikkert ble en omfattende konflikt.
b) Krigen skulle ende ved en mekanisme skapt av FN. Krigen kunne ikke ha sluttet tidligere, for da ville ikke en tilfredsstillende FN-resolusjon ha kommet på plass. UNIFIL og den libanesiske hæren ville ikke ha blitt sterke nok i forhold til Hizbollah, det ville ikke ha blitt fred.
c) En offensiv mot krigens slutt. Hensikten med dette var å sørge for at teksten i FN-resolusjonen var god nok.
Hvorfor offensiven?
Mer om dette siste punktet:
Bakgrunnen for at Olmert gav ordre om en offensiv, var at han fikk kjennskap til den teksten som var foreslått til FN-resolusjon. [Den tok sterk hensyn til innspillen fra arabisk hold.] Israel måtte stå sterkere militært for at resolusjonen skulle ta mer hensyn til israelske synspunkter. På grunn av offensiven, som økte Hizbollahs behov for en rask våpenhvile, fikk Olmert gjort følgende hovedendringer:
a) De kidnappede soldatene skal sendes tilbake til Israel uten betingelser.
b) Konflikten om Sheba-farmene ble løst slik Olmert ønsket.
c) Den makten UNIFIL skal ha, ble definert annerledes og sterkere.
d) Embargoen av våpen til Hizbollah ble definert annerledes og sterkere.
Krigen varte litt lenger enn den hadde behøvd fordi Hizbollah sa at de ville fortsette å kjempe. Da måtte den israelske hæren nå fram til stillinger som var lette å forsvare.
Andre saker
Olmert tror at president Bush vil være sterk nok til å forhindre at Iran får atomvåpen. Et land som sier at det skal fjerne Israel fra kartet, og har raketter som kan nå Israel og Europa, må ikke få atomvåpen.
Noen israelere sier at de frykter at araberne kan overvinne Israel. Det har ikke araberne kommet på selv, det har israelere gjort. Det er farlig å spre en slik tanke. Det kan føre til at de (uten grunn) føler seg sterke nok til å gå til krig.
Den nåværende regjeringen har hatt en like god beslutningsprosess som de tidligere regjeringene i Israel, men arbeider med å forbedre den. Bl. a. skal statsministerens kontor få adgang til mer alternativ ekspertise i forhold til hæren.
Det skjer en utvikling i moderate, arabiske stater på grunn av krigen. Saudi-Arabia har kommet med negative kommentarer til Hizbollah. Det har ikke skjedd tidligere. Land som Egypt, Saudi-Arabia og Jordan er også redd for iranske atomvåpen. Olmert håper at de vil stå fram og be Russland og Kina om å stemme for tiltak mot Irans atom-utvikling. Men det er vanskelig for et muslimsk land å gå så åpent ut mot et annet.
