Hver eneste onsdag møtes en gruppe foreldre og enker til avdøde soldater ved IDFs våpenlager i Be’er Sheva. Her får de på en symbolsk måte muligheten til å fortsette det arbeidet deres sønner gjorde i hæren, skriver Yedioth Aharonoth. – Jeg føler nærhet til hæren hvor min sønn falt, forklarer 82 år gamle Yehoshua Attiya. Hans sønn, Zvi, døde kun 23 år gammel under Yom Kippur-krigen på 1970-tallet. Hjemme satt hans foreldre, søsken og forloveden i dyp sorg. – Jeg gjør hva jeg kan. Jeg er ikke ute etter respekt, men jeg er villig til å gi ennå mer. Hver dag jeg kommer hit gir meg følelsen av at jeg gjør noe, selv om det bare er en liten ting, for hæren. På samme sted som min sønn var. Roza Savag, 65, ble enke da hennes mann Amos Eliyahu ble drept under Seksdagerskrigen i Sinai. Han ble ikke eldre enn 30 år. Da muligheten til å gjøre en innsats på frivillig basis meldte seg, var hun ikke i tvil om at hun ville bidra. – Jeg har allerede bidratt med litt forskjellig arbeid, fra å fikse antenner, hjelpe til på kjøkkenet, til å drive med skruer. Jeg vet ikke hvor mye dette egentlig hjelper hæren. Det kan til og med være en byrde, men jeg er virkelig stolt av det. Noen ganger sier soldatene at når jeg er her får de gjort så mye mer. Det er virkelig viktig for meg. Jeg tjenestegjorde aldri i hæren og nå er det som om jeg gjør opp for meg, både for meg og min mann. Oberst Shahar Gilad forteller at arbeidet deres er mye viktigere enn de frivillige selv synes å tro. – Hver av dem har en ulik oppgave, etter hva han har bedt om og hva han liker. Men deres bidrag er så mye mer enn dette. Noen av soldatene her har en vanskelig bakgrunn. De blir inspirert av disse menneskene som har mistet det som er aller mest kjært for dem, forklarer han.
