Han har vært regnet som moderat i en årrekke. Går vi tilbake til starten av intifadaen høsten 2000, var det bare gått noen timer etter at palestinerne tok skytevåpen i bruk og til Abbas tok til orde for å stanse dette. Uten hell oppfordret han Arafat til å avstand fra den «væpnede kampen». Abbas var den eneste palestinske lederen som sa dette høyt.
Senere har han også tatt til orde for å stanse selvmordsbombet, bakhold og skyting fra bil av mennesker man tilfeldig passerer. Kort sagt: Terror mot israelske sivile. Han har fått sterk kritikk for dette av noen av sine egne. Det sterkeste var at væpnede menn fra Fatah (det som var Arafats fløy av PLO) skjelte ham ut og skjøt en hans livvakter og en sikkerhetsoffiser inne i et sørgetelt etter at Arafat var død.
«Rett til å vende tilbake»
Riktignok har mange israelere stilt spørsmålstegn hele tiden ved hvor «moderat» Abbas egentlig er. Han har blant annet hele tiden stått minst like sterkt som Arafat på at de palestinerne som flyktet fra Israel i 1948, og deres mange etterkommere, skal ha «rett til å vende tilbake» til Israel. (Dette er nærmere kommentert i Med rett til landet.) Abbas flyktet for øvrig selv fra Safed i Galilea.
Tross dette har både Israel, USA og andre land håpet at Abbas kunne være den mannen som kunne virkeliggjøre drømmen om en fred med to stater ved siden av hverandre.
Valgkamp
Derfor har skuffelsen vært desto større over det som er skjedd den siste tiden, etter at Abbas ble offisiell kandidat. Her er noen eksempler:
Priste terror
Nyttårsaften tente Abbas en fakkel i Gaza for å markere 40-årsdagen for at Fatah (den største fløyen i PLO) gjennomførte sitt første angrep i Israel og bombet et vanntårn. «Den som avfyrte det første skuddet, den som tente gnisten og den første fakkelen for 40 år siden, martyren Yasser Arafat lever og vil fortsette på sin vei,» sa Abbas, akkompagnert av skudd i luften og hurrarop.
Vende tilbake
Da han begynte sin valgkamp i Ramallah i desember, sa han at det ikke vil bli fred før Israel fjerner alle bosetningene, trekker seg tilbake til grensene fra før krigen i 1967, godtar en palestinsk stat med Jerusalem som hovedstad, godtar at de palestinske flyktningene vender tilbake og slipper fri alle palestinske fanger. – De tre første betingelsene har mange i Israel betydelig forståelse for. Den nest siste betyr at det ikke lenger vil finnes et land i verden med jødisk flertall, et sted som jødene kan flykte til når det blir vanskelig. Og den siste betingelsen betyr at det skal være helt straffefritt å drepe sivile jøder i Israel.
Også i en rekke andre taler har han lovt flyktningene at de en dag skal kunne vende tilbake til Israel. Nesten alle israelske jøder avviser dette. Det palestinske flyktningeproblemet må behandles som andre flyktningeproblemer fra den tiden, slik vi altså tar opp i Med rett til landet. Palestinerne er tilbudt en mye større erstatning for det de mistet enn noen annen flyktningegruppe har fått eller er stilt i utsikt. Men det blir altså avvist.
Fortsatt terror
I en tale i Gaza sa han om dem som har ledet terroren mot Israel: «Vi sier til våre kjempende brødre som er ettersøkt av Israel: Vi vil ikke hvile før dere kan nyte et liv i sikkerhet, fred og verdighet, slik at dere kan leve i landet deres i full frihet.» I en annen tale sa han: «Vi vil ikke glemme dem som er ettersøkt av Israel. De er heltene som kjemper for frihet.»
En rekke ganger har han sagt at han ikke vil bruke våpen mot militante grupper. Det betyr at han nekter å avvæpne terror-grupper, grupper som åpent sier at de fortsatt vil drive terror mot Israel. Dette med å avvæpne terrorister så langt som mulig har vært et kjernepunkt i alle avtalene Israel inngikk med Arafat. Men han forsøkte aldri å holde det, og dermed ble avtalene meningsløse. Ifølge det han sier i valgkampen nå, vil Abbas fortsette denne linjen. Dermed blir det såkalte «veikartet for fred» også meningsløst.
Med dette bekrefter Abbas at det palestinske styret ikke har gjort noe for å stanse terroren, og heller ikke vil gjøre det i fremtiden. Israelerne har dermed vært, og vil fortsatt være, nødt til selv å stanse terroren ved å bruke sikkerhetsgjerdet, veisperringer og alt det andre de blir kritisert for.
Tempelfjellet
Mahmoud Abbas avviser at Israel og jødene skal ha noen rettigheter på Tempelfjellet, verdens helligste sted for jødene der deres tempel en gang stod. Jødene skal heller ikke ha noen rettigheter under jorda, dvs. til å forhindre at arkeologiske funn blir ødelagt.
I valgkampen har Abbbas også omtalt Israel som «sionist-fienden».
Bare valgkamp-retorikk?
Det store spørsmålet er om det Abbas nå sier, er det han egentlig mener, eller om det bare er valgkampretorikk. Israel har vært forsiktig med å kritisere ham for mye, i håp om at han mener minst mulig av det. Men utenriksminister Silvan Shalom har minnet om Arafat. Da Oslo-avtalen ble undertegnet i 1993, holdt han en meget ekstrem tale. Den israelske regjeringen tonte den ned og sa at det bare var hans «åpningsposisjon». Men denne «åpningsposisjonen» holdt seg siden, og Arafat ble snarere mer enn mindre ekstrem.
Men i og med at valget er søndag 9. januar, vil vi nok snart få se hvordan det blir.
Hovedkilder: En artikkel i Ha’aretz av Bradley Burston 4. januar og en av «Ha’aretz Service» 3. januar.
