Mens Israel og PA har ført samtaler, har Hamas styrket seg jevnt og trutt. Hamas er et palestinsk islamistparti som vant det siste valget og skulle styre sammen med president Abbas, som også er valgt (hans valgperiode gikk riktignok egentlig ut i januar 2009).
Hamas vil ikke inngå en varig fred med Israel, i høyden en våpenhvile som skal styrke Hamas og gjøre det i stand til – sammen med allierte – å ødelegge Israel etterpå. Israel vil ikke være med på å spille islamistenes spill. Israel er ikke alene om å være skeptisk. Moderate muslimer i landene rundt er også redde for at islamister skal få makt i stadig større områder av Midtøsten.
Derfor er det en nokså stor enighet om at Israel skal forhandle med president Abbas, ikke med Hamas. Selv om det av og til kommer meldinger om at Hamas har endret seg, er det ingenting i det islamistene sier og gjør som tyder på noen grunnleggende endring i holdningen til Israel og det jødiske folket.
Abbas representerer neppe sitt folk
Et problem er at Abbas neppe representerer det palestinske folket lenger. Hans fiende Hamas styrer Gaza. Og Abbas har ikke så veldig mye han skulle ha sagt på Vestbredden heller. Israelerne sier at Hamas ville ha overtatt der også for lenge siden hvis ikke den israelske hæren hadde forhindret det.
Abbas’ styre er korrupt, og folk er leie av ham og hans klikk. Det kan tenkes, mener Elad, at Abbas undertegner en fredsavtale. Og så noen timer etterpå drar han til et trygt sted i utlandet. Dermed er det hele verdiløst.
«Rett til å vende tilbake»
Palestinerne har hittil ikke vært villig til å oppgi kravet om at alle de arabiske flyktningene fra 1948 (siden begynte de å kalle seg palestinere) og alle deres 4-6 millioner etterkommere skal ha rett til å vende tilbake til sine hjem i Israel. Der bor det nå jøder som stort sett selv er flyktninger, og de fleste har ikke noe verdig liv å «vende tilbake» til. Ingen andre flyktningegrupper fra 1940-tallet har noen «rett» til å vende tilbake. Dette betyr at den «freden» Abbas og andre «moderate» arabere går inn for, er en «fred» med et «Israel» med arabisk flertall. Og så er jødene tilbake til sin århundregamle situasjon: Diskriminert og tidvis forfulgt minoritet overalt.
Noen ganger kommer det meldinger om at det palestinske styret har vært villig til et kompromiss på dette feltet. Men da er det alltid israelere som har tatt initiativet. Fra den palestinske siden blir slike meldinger raskt benektet.
Fordi det er klart at denne saken umuliggjør en egentlig fredsløsning, har «fredssamtalene» liten reell betydning. Det beste man kan oppnå, er praktiske ordninger som gjør hverdagen bedre for menneskene i området. Det er jo positivt i seg selv.
Palestinsk samlingsregjering?
Det arbeides på å få til en palestinsk samlingsregjering av Abbas’ parti Fatah og Hamas. Foreløpig har det ikke lykkes. Og dersom det skulle lykkes, vil det først og fremst være for å sikre seg adgang til store pengebeløp fra verden til gjenoppbygging av Gaza og andre gode saker. Som sagt er det lite som tyder på at Hamas har endret sine holdninger slik at en ekte fred blir mulig, konkluderer Elad.
