Ron Ben-Yishai er militær-korrespondent for den nest største israelske avisen, Yedioth Aharonot. Vi leser den på avisens engelske nettsted, ynetnews.com. 14. juni hadde han en artikkel der under overskriften Israelere, vær bekymret. Den artikkelen er kilden til det følgende.
Beslutninger som må tas
Israels ledere må i løpet av de nærmeste månedene ta en beslutning om å angripe de stedene hvor Iran forbereder å lage atomvåpen eller om å la være å angripe. I begge tilfeller er det en stor beslutning med store farer knyttet til seg.
Men det er ikke det eneste. Syria er i ferd med å falle fra hverandre. Assads regime har både kjemiske og biologiske våpen og et avansert rakett-system. Det er meget alvorlig dersom noe av dette faller i hendene på Hizbollah (som er shia-muslimsk) eller sunni-muslimske terrorister. Israel kan bli nødt til å gå inn i Syria og/eller Libanon for å forhindre at det skjer. Og da står Israel overfor den vanlige faren med krig: Det er lett å starte en krig, men det er ikke alltid lett å avslutte den.
Og dersom Israel skal gå til aksjon, skal man da gjøre det alene eller sammen med USA, eventuelt flere Nato-land? Hva med Nato-landet Tyrkia? Ingen vet hva situasjonen kan utvikle seg til. Det blir valg mellom onder.
Beslutningsprosessen
Den israelske riksrevisjonen har tatt for seg beslutningsprosessen da Israels marine stanset den tyrkiske flåten som skulle seile til Gaza, og hvor ni tyrkiske aktivister ble drept etter at de hadde angrepet de israelske soldatene med slagvåpen. Rapporten forteller om en mangelfull beslutningsprosess på israelsk side. Det dreier seg særlig om at bare forsvaret fikk komme med forslag til operasjoner, og det hadde også monopol på informasjon. Det nasjonale sikkerhetsrådet (National Security Agency, NSA) skal ifølge loven spille en viktig rolle i sikkerhetssaker og diplomatiske saker. Men i forbindelse med Gaza-flåten spilte det liten eller ingen rolle. Som følge av det hadde toppolitikerne få handlingsalternativer, og var bundet til å følge de råd som forsvarsledelsen gav.
Loven foreskriver også hvilke ministre som skal utgjøre ”den indre krets” i militære saker. Netanyahu har til dels fulgt sitt eget system.
Følgen av dette var at i Gaza-flåte-saken hadde beslutningstakerne etter Ben-Yishais oppfatning ikke en tilstrekkelig bred bakgrunn og presenterte ikke tilstrekkelig mange handlingsalternativer. Blant annet manglet det folk i ledelsen som hadde forståelse for internasjonal PR. Man tenkte mest på å presentere sakene for den israelske befolkningen. Derfor kom Israels versjon altfor seint ut til verden, og tyrkernes versjon fikk rå grunnen alene i de første, avgjørende timene.
Ben-Yishai håper at i de vanskelige månedene som ligger foran, vil beslutningsprosessene foregå på en betryggende måte.
