I dagsrevyen på engelsk fra IBA 13. august var det et intervju med Michael Partem fra Bevegelsen for kvalitets-styre (Movement of quality government). Her er, fritt gjengitt, noen hovedpunkter fra intervjuet.
Det er lagt fram et dokument på 51 sider med forslag til endringer i maktfordelingen. Statsministeren vil få mer makt på bekostning av resten av regjeringen.
Bakgrunnen er måten regjeringen er bygd opp på i Israel. Regjeringen er ment å være et forholdsvis lite, oversiktlig og håndterlig organ. Men i Israel er det så mange små partier (fordi sperregrensen er på bare 2 prosent), og mange av dem må inn i regjeringen for at det skal bli et ordentlig flertall. Hvert av partiene skal ha ministre, viseministre og ministre uten portefølje (uten noe departement å styre), og hvert parti vil helst styre innenfor sine særinteresse-områder. Resultatet er at den israelske regjeringen er blitt tallmessig stor, 40-45 personer. Et så stort organ blir mer som et lite parlament enn som en regjering. Det blir vanskeligere, ikke lettere, å få fattet beslutninger etter en god prosess.
[En faktor i bildet er at i mange land har statsministeren det siste ordet. Men i Israel er det avstemninger i regjeringen, viktige saker blir avgjort ved flertall.]
Alt dette, og mye annet, gjør at det blir vanskelig å styre. De nye reglene gir statsministeren mer makt, og korrigerer dermed for noen av svakhetene ved det israelske systemet.
Noen sier nå at de nye reglene er kommet for å gjøre det lettere for statsministeren å gå til krig mot Iran. Til det blir det svart at det har vært arbeidet med disse forslagene i tre år, så det er tilfeldig at det kommer akkurat nå. De vil gjelde i alle slags saker, fra bensinavgifter til krig.
Noen eksempler på hva de nye ordningene går ut på:
Statsministeren står friere til å innkalle til møter og til å bestemme sakslisten. Han kan bestemme at avgjørelser må tas innen 12 timer. Han kan bestemme at de ministrene som ikke er til stede ved møtet, heller ikke har stemmerett i den aktuelle saken. [Det har de altså tydeligvis hittil hatt.]
Partem ville helst hatt en lov som setter grenser for hvor mange ministre det kan være. I mangel av det kan de nye reglene bøte litt på svakhetene.
