– Velkommen til hurtigpolitikernes og hurtigpartienes tidsalder, skriver Anshel Pfeffer i en kommentarartikkel.
Med «hurtig» sikter han til ting som «hurtigmat» eller andre ting som er typisk for et moderne forbrukersamfunn. Ting vi bruker, for deretter å kaste.
Mange israelere føler den samme mentaliteten råder i israelsk politikk. På mange måter ble Ariel Sharons tidligere Kadima-parti opprettet på samme grunnlag. Sharon, som ønsket å trekke bosetningene ut av Gaza-stripen, tapte terreng i Likud-partiet mot sin erkerival Benjamin Netanyahu. Dermed brøt han ut for å danne Kadima, samtidig som han tok med seg en rekke Likud- og Ap-politikere i dragsuget.
I dagens Knesset er riktignok Kadima fortsatt Israels største parti. Men det var opprettet med en hensikt: Å gjennomføre tilbaketrekningsplanen til Sharon. Nå er oppgaven for lengst gjennomført, og etter valget i januar vil partiet etter alle solemerker havne under sperregrensen. Men de tradisjonsrike partiene Sharon den gang tvang ned i knestående, Ap og Likud, er for lengst gjenreist.
Bruk-og-kast-mentalitet
Denne fremstillingen forklarer selvsagt ikke alt. Sharons akutte hjerneskade og lederstriden partiet har hatt siden, hører også med til historien. Men at det finnes en «bruk-og-kast-mentalitet» i israelsk politikk, vil svært få landsmenn være uenige med Pfeffer i.
Journalisten bruker Tzipi Livnis arbeid med å sikre seg en listekandidat til Hatnua med en sosial profil som eksempel. Først gikk hun til professor Manuel Trajtenberg, som i Israel er kjent for å ha ledet en komité med ansvar for å gi anbefalinger til nye sosialpolitiske prioriteringer. Komiteen ble opprettet av den sittende regjeringen, etter de sosiale protestaksjonene rundt i Israel i fjor sommer.
Men Trajtenberg takket nei. Dermed gikk turen til Daphni Leef. Det var kvinnen som satte i gang den sosiale protestbevegelsen i Israel, ved å tenne på et telt i Tel Aviv sentrum. Også Leef takket nei til det som for henne utvilsomt ville blitt sitt livs mulighet.
Fra topp til bunn
Deretter møtte Livni med lederen for det lokale sosialdemokratiske Oppvåkningspartiet i Jerusalem, Rachel Azaria. Hun sitter for øvrig også i kommunestyret og har en sterk sosial profil. Hun er en ortodoks kvinne som kjemper mot de ultra-ortodokses makt over den israelske hovedstaden.
– Azaria er en drømmekandidat i denne sosialorienterte valgsesongen, mener Pfeffer.
Heller ikke her fikk Livni sitt ja. Til slutt måtte hun nøye seg med Merav Cohen, som er innvalgt i Jerusalems kommunestyre for Azarias parti. Dessuten har hun arbeidet som journalist for Israels største nettavis, Ynet (Yedioth Aharonoths hjemmeside).
Mens Livnis drømmekandidat valgte å bli for å fortsette arbeidet lokalt, må hun nå nøye seg med en ung politiker uten tilstrekkelig erfaring å vise til.
Hurtiglister til «hurtigpartier»
– Dette er kun en av fortellingene om den hassardiøse og tilfeldige måten mange Knesset-lister blir satt sammen på. Alt for mange nye Knesset-representanter møter opp i Knesset nærmest som resultat av ren og skjær flaks, uten å arbeide fra bunnen for å oppnå relevant erfaring. Eller uten å ha brukt mye tid på å formulere eller implementere politikk. Velkommen til hurtigpolitikernes og hurtigpartienes tidsalder, skriver Anshel Pfeffer.
