I forrige uke beskyldte Canadas statsminister Stephen Harper vestlige regjeringer for «kortsiktighet», i deres anstrengte vennskapsforhold til Israel.
– Det finnes ikke noe mer kortsiktig i vestlige regjeringer i vår tid, enn den stadig mer nedtonede støtten vi har sett for Israel rundt om i verden, sa han under et besøk i New York.
Den konservative regjeringen Harper leder har kanskje vært Israels aller klareste støttespiller, siden de kom til makten i 2006. I mange tilfeller også klarere enn USA. I 2010 måtte Canada se en plass i FNs sikkerhetsråd gå tapt, på grunn av sine klare pro-israelske standpunkter. I høst var de også – sammen med amerikanerne – ett av kun ni land som stemte imot en oppgradering av «Palestinas» FN-status.
Hva får de igjen?
Diplomatisk korrespondent i Times of Israel, Raphael Ahren, stiller det spørsmålet mange israelere også lurer på: Hvorfor? Hvorfor velger Canada, verdens nest største land i areal, å gi avkall på internasjonal innflytelse for å hjelpe Israel? Den sterke støtten har utvilsomt gitt landet et dårligere rennomé, for eksempel i den muslimske verden.
I politikken gjelder livsregelen som den daværende barneartisten Amy Diamond sang om i 2005, «What’s in it for me?» Så hva er det Israel har som Canada trenger?
Med sine enorme naturressurser og landareal, kombinert med et beskjedent folketall, er canadierne lite avhengig av den arabiske verdens olje, påpeker Ahren. Naturressursminister Joe Oliver hevder det hele står og faller på moral, selv om han understreker at ikke Canada nødvendigvis er et mer moralsk land enn andre.
– Jeg vil karakterisere vårt standpunkt som et som handler om moralsk klarhet. Dersom det er en konflikt mellom en demokratisk alliert og terrorgrupper som ønsker å ødelegge det, ønsker vi ikke å se på gråsonene. Den moralske relativismen som noen ganger er en stor faktor, er ikke det som styrer oss. Vi mener det er viktig for land å handle slik de sier, sier Oliver.
– Når du står overfor en situasjon som det vi ser i FN hele tiden, hvor Israel utsettes for spesialkritikk for å unngå drøftinger rundt massive brudd [på menneskerettighetene] verden over, er det veldig opplagt at det handler om dobbeltstandard. Og når offeret framstilles som undertrykkeren og undertrykkeren som offeret, er det ikke noe vi ønsker å bli assosiert med, forklarer han.
– Har ikke tapt noe
Oliver vil heller ikke gå med på at Canadas til slutt mislykkede forsøk på å oppnå et roterende sete i Sikkerhetsrådet for tre år siden, nødvendigvis har gjort at landet får mindre innflytelse internasjonalt.
– Mange har argumentert med at vi kunne fått mer innflytelse i Midtøsten, dersom vi hadde kommet med i Sikkerhetsrådet. Er anbefalingen da at vi burde vært mer anti-israelske, slik at vi kunne komme til Sikkerhetsrådet og bli pro-israelske igjen? Vi er villige til å ofre det vi må for å stå opp for det vi tror på. Noen ganger må vi betale en pris for det. Men øker det eller minsker det vår innflytelse i verden? Det kommer an på øyet som ser, sier Oliver.
Det var heller ikke Israel alene som gjorde at Canada ikke fikk sin plass i Sikkerhetsrådet, minner lederen for landets Senter for Israel og jødiske saker, Shimon Fogel, om.
– Canada tapte sitt sete først og fremst fordi EU ville ha to seter og gav sin støtte til Portugal. Et påstått skifte i bistandspolitikken bort fra Afrika spilte også en viktig rolle, hevder han.
Den israelsk-canadiske journalisten David Sheen forklarer at Canada er så ekstremt selvforsynt med naturressurser, at de egentlig ikke har tapt noen ting på sitt pro-israelske standpunkt.
– Canada har sin egen olje, så de trenger egentlig ikke den fra den arabiske verden. Selv uten Canada i Sikkerhetsrådet, har landets gruveselskaper ikke hatt problemer med å få det de trenger. Så landet har egentlig ikke trengt å betale noen pris for sin Israel-politikk, mener Sheen.
Men som nordmenn vet vi jo også at en stats økonomiske uavhengighet, nødvendigvis ikke fører til en mer pro-israelsk politikk.
Sammenliknbart med USA?
Spørsmålet står fortsatt ubesvart: Hva får Canadas regjering igjen for sin Israel-støtte? Det liberale partiets parlamentsmedlem Irwin Cotler mener ikke den konservative regjeringens standpunkter rundt Israel egentlig avviker voldsomt fra det som har vært politisk konsensus i mange tiår. Det handler om måten de legger den fram på.
– Min kritikk mot den konservative regjeringen [i Midtøsten-spørsmål] handler ikke om prinsippene de står for, men måten de gir uttrykk for disse prinsippene.
For politikken til det konservative partiet er langt mer moderat i virkeligheten enn det kan virke som gjennom deres uttalelser i mediene. De liberale i opposisjonen er for eksempel enda sterkere tilhengere av sanksjoner mot Iran, de konservative har ikke anerkjent Jerusalem som hovedstad, er imot boligbyggingen i bosetningene og støtter en tostatsløsning basert på våpenhvilelinjen fra 1967.
Dermed har vi bare folkemeningen igjen. Nødvendigvis er ikke spørsmålet hva det direkte er Israel har som canadierne trenger, men hva velgerne krever. Som den tidligere nevnte Shimon Fogel påpeker til slutt i Ahrens artikkel:
– Ingen regjering kan bevege seg betydelig utenfor rammene til velgerne veldig lenge. Derfor må en konkludere med at majoriteten av det canadiske folk er svært komfortable med holdningene som blir hevdet av denne regjeringen, og at den har stor støtte blant opposisjonen. Selv om ingen kan forutsi framtiden, er det en generell konsensus av støtte til Israel hos alle partier og hos canadiere generelt, sier Fogel.
Kanskje er det nettopp dette som oppsummerer hva den konservative regjeringen og opposisjonspartiene tjener på sitt Israel-vennskap, i likhet med situasjonen i nabolandet USA: Ingen vinner kanskje et valg på pro-israelske standpunkter, men blir de ikke oppfattet som troverdige i slike spørsmål kan de fort tape.
