Da Max Steinberg, soldat i Golani-brigaden, ble begravet etter å ha falt i tjeneste i Operasjon Protective Edge i fjor sommer, fulgte flere enn 30 000 israelere ham på den siste reisen.
Familien til den 24 år gamle soldaten, som immigrerte alene til Israel for å gjøre tjeneste i IDF, hadde problem med å forstå den overveldende støtten de hadde fått.
Denne gesten kunne lillesøsteren til Max, 21 år gamle Paige, ikke glemme. Kort tid etter at hun hadde returnert hjem til USA, innså hun at hun måtte returnere til Israel.
– Jeg bare følte at jeg måtte være her, forteller hun til journalist Israel Moskowitz i Yedioth Ahronoth i en artikkel publisert 22. desember 2014.
Etter at den jødiske sørgeperioden Shiva (sju dager) var over, returnerte hun til sitt hjem i USA, men etter få dager innså hun at hun ville fortsette livet sitt i landet hennes bror hadde ofret sitt liv for.
Hun meldte seg deretter på psykologi-studiet ved IDC i Herzliya, og flyttet inn i en delt leilighet i byen.
– Jeg lever her uten min familie, men er omringet av varme og støtte. Jeg hadde aldri planlagt å studere og bo i Israel, men jeg ønsket å være så nær min bror som mulig. Jeg er lykkelig her og føler at jeg følger i hans fotspor, sier hun.
Hun har dermed blitt en av de nye immigrantene som MIFF skrev om i saken Største antall immigranter til Israel på ti år.
Paige besøkte Israel sammen med sine brødre første gang i 2011, som deltaker i programmet Birthright. Da turen var over, bestemte Max at han ville returnere til Israel og verve seg i IDF.
– Våre foreldre støttet hans beslutning, erindrer hun.
Max, som hadde avsluttet sin universitetsutdannelse, immigrerte til Israel, jobbet hardt for å lære hebraisk og snart var han i tjeneste som kjempende soldat i Golani-brigaden.
– Da kampene startet visste vi at han var blant soldatene som var utplassert i Gaza. Vi følte skrekk og engstelse. Da vi mottok den smertefulle beskjeden, var vi hjemme i California. Tidlig på morgenen kom den israelske konsulen og fortalte oss om katastrofen. Da vi ankom Israel for å delta i begravelsen, var det mine foreldres første besøk i landet. Under seremonien følte vi den utrolige støtten fra menneskene. Dette skal ha vært en av de største begravelser som noen gang har blitt holdt i Israel. Mine foreldre innså da hvor glade israelere var i Max, og de forsonte seg med avgjørelsen om å gravlegge ham i Israel. Hvis tragedien ikke hadde skjedd, ville jeg aldri ha bodd her. Tragedien utløste denne endringen i mitt liv, forteller hun.
– Jeg besøker Paige og ringer hennes foreldre hver uke for å ønske dem Shabbat Shalom, sier Zvika Levy, leder for Kibbutz-bevegelsens program for ensomme soldater, soldater uten nær familie i Israel. Han ledsaget Max i Israel mens han var i militærtjeneste.
– Nylig sendte faren til Max personlige brev sammen med pakker til hver ensomme soldat i 13. bataljon i Golani-brigaden. Da soldatene mottok pakkene, var det ikke et eneste tørt øye på huset, avslutter Zvika.