Da de nyvalgte Knesset-medlemmene ble tatt i ed i begynnelsen av april, valgte nesten alle de arabiske Knesset-representantene å forlate salen da Israels nasjonalsang Hatikva skulle synges. Leder for Den arabiske felleslisten Ayman Odeh var den eneste som var igjen i salen. Han reiste seg under sangen, men nektet å synge med.
– Jeg valgte å bli i salen og stå i stillhet. Det var min protest mot en nasjonalsang som ikke representerer meg, som for meg er et symbol på ekskludering, sa Odeh til Yedioth Aharonoth.
Israelske statsborgeres aversjon mot Israels nasjonalsang provoserer noen israelere, særlig på den nasjonalistiske høyresiden. Debatten har rast i Israel. Knesset-medlem Robert Ilatov fra Israel Beiteinu har foreslått å diskvalifisere arabere som ikke vil synge Hatikva fra å bli dommere.
Ja vi elskers ekskluderende språk
Veteranjournalisten Ben-Dror Yemini avviser forslaget kategorisk. Han påpeker i en artikkel 28. juli at de fleste nasjonalsanger i europeiske land «har en mørk, religiøs og nasjonalistisk tone».
I Holland synger de: «Jeg er av tysk blod… en from kristen.»
Innbyggerne i Sør-Tyrol var tidligere en del av Østerrike. Nå er de en del av Italia, og statsborgere i et land som synger om å bekjempe østerrikerne i sin nasjonalsang.
Den slovakiske minoriteten i Tsjekkia kan vanskelig kjenne seg hjemme i den tsjekkiske nasjonalsangen, hvor det handler om å være del av den tsjekkiske rase.
– Jeg kunne fortsatt å nevne eksempler, skriver Yemini.
Han kunne for eksempel nevnt Ja vi elsker. Her må ateister takke «sin store Gud» og synge om en konge som «malte korset med sitt blod». Her må katolikker synge om en konge som «talte Roma midt imot». Her blir svensker med norsk statsborgerskap minnet om Tordenskjold, den norske sjøoffiseren som knuste den svenske flåten (og drepte et ukjent antall svensker) på begynnelsen av 1700-tallet. Her må pasifister synge om å etablere militærleir for landets forsvar.
– Nasjonalsangene [til disse europeiske landene] gjør ikke disse landene mørke, religiøse eller nasjonalistiske – fordi nasjonalsanger springer vanligvis ut fra en nasjonal kamp for frihet. De handler ikke om hele befolkningen, likhet eller universelle rettigheter. De handler om en historie med oppvåkning, krig, tradisjoner, religion og frigjøring, skriver Yemini.
Araberne må få slippe å synge Hatikva
Det samme gjelder for Israels nasjonalsang Hatikva. Den handler om jødenes lengsel etter å bli frie i sitt eget land. En araber i Israel kan være en lojal statsborger uten å kjenne seg hjemme i denne sangen, argumenterer Yemini. På samme måte som en ateist kan være lojal i Norge, en muslim lojal i Holland og en slovak i Tsjekkia.
– Ingen skal tvinges til å synge nasjonalsanger, konkluderer Yemini. En araber i Israel skal derimot være fri til å dele sine brødres smerte over nakba – at 700.000 arabere ble flyktninger under krigen i 1948.
– Selv om det var en mengde nakbaer, og selv om nakbaene som jødene led i Europa og arabiske land var mye mer brutale og smertefulle. Sorg er sorg og smerte er smerte, fortsetter Yemini.
– Israel ble etablert som nasjonalhjemmet til det jødiske folk, akkurat som de fleste europeiske land ble etablert som et nasjonalt uttrykk for grupper som krevde og fikk sin rett til selvbestemmelse. Kampene var vanligvis ekstremt blodige og inkluderte fordrivning av utenlandske befolkninger med omfattende etnisk rensning. Titalls millioner av mennesker ble tvunget til å forlate sine hjemland. Millioner ble drept i befolkningsforflytningene i første halvdel av 1900-tallet, påpeker han.
– Israelske arabere må bli bedre integrert, ikke drevet bort. De som vil tvinge dem til å synge «den jødiske sjelen lengter» presenterer et upassende og urettferdig krav, konkluderer Yemini. Han mener likevel at minoriteter må vise respekt for nasjonalsangen og reise seg når den blir sunget.
– Det er hva hvert medlem av en minoritetsgruppe gjør i siviliserte land. Det er ikke behov for noe mer enn det. (…) Araberne i Israel trenger ikke bli zionister for å være lojale. Prosenten av muslimer som blir med i jihad er lavere i Israel enn prosenten av muslimer som gjør det i hvert annet europeisk land. Dette er til de israelske muslimenes ære. Det viser at de ikke blir dratt med av oppvigleri, påpeker Yemini.
Israel har omlag åtte ganger flere muslimske statsborgere enn Norge, men likevel betydelig færre islamister som har dratt til Syria eller Irak for å krige for Islamsk Stat, meldte MIFF i oktober 2014.
